ÃÛÌÒ½»ÓÑ

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 10. oktober ble den synodale vandringen åpnet med messe i Peterskirken. Evangelieteksten var følgende:

Da Jesus skulle dra videre, kom en mann løpende, falt på kne for ham og spurte: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud! Du kjenner budene: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke bedra noen, hedre din far og din mor.» Han svarte: «Mester, alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» Jesus så på ham og fikk ham kjær og sa: «Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» […] ()

Her følger hele prekenen:

Er vi beredvillige?

En mann, en rik mann, kom løpende mot Jesus «da Jesus skulle dra videre» (Mark 10,17). I evangeliene ser vi ofte Jesus «på veien»; han slår følge med mennesket som er underveis, og han lytter til menneskehjertets spørrende uro. Slik avslører han at Gud ikke holder til på steriliserte og stille steder, fjernt fra virkeligheten, men at han vandrer sammen med oss. Han kommer til oss der vi er, på livets ofte temmelig humpete veier. Og når vi nå i dag åpner denne synodale vandringen, la oss først spørre oss selv, alle sammen – pave, biskoper, prester, ordensfolk, legfolk: Inkarnerer vi, som kristent fellesskap, Guds stil, han som vandrer i historien og er med på som skjer med menneskeheten? Stiller vi oss beredvillige til vandringens eventyr? Eller er vi redde for det ukjente og foretrekker å søke tilflukt i påskudd om at «det trengs ikke» og «slik er det alltid blitt gjort»?

Å holde synode betyr å vandre langs samme vei, å vandre sammen. La oss se på Jesus som først møter den rike mannen, deretter lytter til hans spørsmål og til slutt hjelper ham å skjelne hva han må gjøre for å vinne evig liv. Å møte, lytte, skjelne: Disse tre synodale verbene ønsker jeg nå å se nærmere på.

Jesus er alltid villig til å møte oss

Å møte. Evangelieteksten åpner med et møte. En mann går Jesus i møte, han faller på kne for ham og stiller ham et avgjørende spørsmål: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Et så viktig spørsmål krever oppmerksomhet, tid og beredvillighet til å møte den andre og hans eller hennes utfordrende uro. Herren er ikke udeltagende, ergerlig eller forstyrret. Tvert imot tar han seg tid til mannen. Han er beredvillig og åpen for et møte. Intet er ham likegyldig, alt går inn på ham. Å møte ansikter, krysse blikk, delta i hver enkelts historie: Dette er Jesu nærhet. Han vet at et møte kan forandre livet. Og evangeliet er fullt av møter med Kristus, oppreisende og helbredende møter. Jesus hadde det ikke travelt, han så ikke på klokken for å avslutte møtet raskt. Han var alltid til tjeneste for det menneske som han møtte, for å høre på det.

Møtets kunst

Også vi, som tar fatt på denne vandringen, er kalt til å bli eksperter på møtets kunst. Ikke på å organisere tilstelninger eller på å reflektere teoretisk om problemer, men framfor alt på å ta oss tid til å møte Herren og legge til rette for å møte hverandre. Tid for at vi skal kunne gi rom for bønn, for tilbedelse – tilbedelse, denne bønn som vi så lett forsømmer –, for det som Ånden vil si til Kirken. Tid for at vi skal kunne se andre inn i ansiktet og lytte til dem, møtes hjerte til hjerte, la oss berøre av spørsmålene fra våre søsken, hjelpe hverandre for at mangfoldet av nådegaver, kall og tjenester kan bli til berikelse for oss alle. Ethvert møte krever, som vi vet, åpenhet, mot, beredvillighet til å la oss utfordre av en annens ansikt og historie. Vi selv foretrekker ofte å søke tilflukt i formelle forhold eller å bære høflighetsmasker – den klerikale ånd og ånden ved hoffet: Jeg er mer monsieur l’abbé enn en faderlig pater. Møtet derimot endrer oss og viser oss ofte nye veier som vi ikke hadde tenkt vi kunne gå. Etter angelus i dag skal jeg ta imot en gruppe av folk fra gata, som har funnet hverandre ganske enkelt fordi det finnes en gruppe som går og lytter til dem – som ganske enkelt lytter. Og ut fra lyttingen har de greide å begynne å vandre sammen. Lytting. Ofte er det nettopp slik Gud viser oss hvilke veier vi skal følge og får oss bort fra våre trettende vaner. Alt forandres når vi er i stand til ekte møter med ham og med hverandre. Uten formalisme, uten forstillelse, usminket.

Jesus lytter med hjertet

Det andre verbet: å lytte. Et ordentlig møte kan kun komme i stand gjennom lytting. Jesus gir seg til å lytte til mannens spørsmål og til hans religiøse og eksistensielle uro. Han gir ikke et rituelt svar, han byr ikke på en pakkeløsning, han gir ikke et vennlig liksomsvar bare for å bli kvitt mannen og komme seg videre. Han hører på ham, ganske enkelt. Så lenge som det måtte være nødvendig lytter han, uten å forhaste seg. Og – det aller viktigste – han, Jesus, er ikke redd for å lytte til ham med hjertet og ikke bare med ørene. Svaret hans begrenser seg jo ikke til å besvare spørsmålet, men tillater den rike mannen å fortelle sin historie, til å snakke fritt om seg selv. Kristus minner ham om budene, og da begynner mannen å snakke om sin barndom, om sin religiøse vandring, om hvordan han har anstrengt seg for å søke Gud. Det er dette som skjer, når det er hjertet vi lytter med: Den andre føler seg velkommen, ikke bedømt, fri til å fortelle om det han eller hun har opplevd og om sin åndelige vandring.

La oss lytte til hverandre

La oss være oppriktige og under denne synodale vandringen spørre oss selv: Hvordan står det til med vår lytting? Hvordan går det med vårt hjertes «hørsel»? Tillater vi folk å ytre seg, å vandre i troen selv om de har vanskelige livsveier, å bidra til felleskapets liv uten å bli forhindret, avvist eller bedømt? Å holde synode er å følge samme vei som Ordet, som ble menneske: Det er å følge i hans spor og lytte til hans Ord sammen med de andres ord. Det er med forundring å oppdage at Den hellige ånd alltid blåser på en overraskende måte og inspirerer til nye veier og språk. Det er en langsom og kanskje slitsom øvelse, det å lære å lytte til hverandre – biskoper, prester, ordensfolk og legfolk, absolutt alle som er døpt – og å unngå kunstige og overfladiske -svar. Ånden ber oss lytte til spørsmålene, bekymringene og forhåpningene til hver Kirke, folk og nasjon. Og også lytte til verden – til dens utfordringer og forandringer. La oss ikke lydisolere vårt hjerte, la oss ikke pansre oss inn i våre vissheter. Våre vissheter gjør oss ofte lukkede. La oss lytte til hverandre.

Å skjelne for å kunne gi rom til Gud

Til sist: å skjelne. Å møte hverandre og å lytte til hverandre er ikke et mål i seg selv, ikke noe som lar alt være som det var. Tvert imot er det slik at når vi går inn i dialog, så stiller vi spørsmål ved oss selv, vi begynner å vandre. Etterpå er vi ikke lenger de samme som før; vi er endret. Dagens evangelium viser oss dette. Jesus forstår at den mannen han har foran seg er flink og religiøs og holder budene, men han ønsker å lede ham videre, utover ren overholdelse av budene. Gjennom dialog hjelper han ham å skjelne. Han innbyr ham til å se inn i seg selv, i lys av den kjærlighet som han selv ser på ham med (jf. vers 21), og i dette lyset skjelne hva det er hans hjerte virkelig henger ved. For så å oppdage at hans rikdom ikke består i å legge til enda flere religiøse handlinger, men tvert imot i å tømme seg for sitt eget: å selge det som opptar hans hjerte for å gi plass til Gud.

En helbredende prosess ledet av Ånden

Dette er en dyrebar retningsangivelse også for oss. Synoden er en åndelig skjelningsprosess, en kirkelig skjelningsprosess, som finner sted i tilbedelse, i bønn og i kontakt med Guds ord. Og nettopp i dag sier annen lesning oss at Guds Ord er «levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer» (). Ordet åpner oss for skjelning og opplyser den. Det orienterer Synoden for at den ikke skal være noen kirkelig convention, et studie- eller politisk møte, for at den ikke skal være et parlament, men et nådens hendelse, en helbredende prosess ledet av Ånden. Og i disse dager kaller Jesus oss, slik han gjorde med den rike mannen i evangeliet, til å tømme oss selv, til å befri oss fra alt verdslig og også fra vår lukkethet og fra våre repeterende pastorale modeller; til å spørre oss om hva det er Gud vil si oss i denne tiden og i hvilken retning han vil lede oss.

God vandring sammen!

Kjære brødre og søstre, god vandring sammen! Måtte vi være pilegrimer forelsket i evangeliet og åpne for Den hellige ånds overraskelser. La oss ikke gå glipp av de nådens muligheter som ligger i møte, gjensidig lytting og åndelig skjelning. I glad visshet om at mens vi søker Herren kommer han oss allerede i møte med sin kjærlighet.

Mer om den synodale vandringen:

Dokumenter fra Synodesekretariatet
Pavens forklaring som biskop i Roma
Adsumus-bønnen
(engelsk). Omtale (svensk)