蜜桃交友

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Om få dager begynner den synodale vandringen, og pave Frans talte om den ved en audiens lørdag 18. september til troende fra Roma bispedømme. Paven talte som Romas biskop.

En lyttende holdning

Paven forklarte at synodal vandring innebærer lytting:

«Det dreier seg om […] å lytte til , slik vi leser i Johannes’ åpenbaring: ‘Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!’ (). Å ha ører, å lytte, er det første vi har å gjøre. Det gjelder å høre Guds stemme, å ta imot hans nærvær, å være vare for hans tilstedekomst og livsånde. Profeten Elia fikk oppdage at Gud er en overraskelsenes Gud, også når det gjelder hans måte å komme og gi seg til kjenne:

‘Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden – lyden av skjør stillhet. Da Elia hørte den, dro han kappen for ansiktet’ ().»

Slik taler Gud til oss. Vi må prøve å være åpne for denne «lyden av skjør stillhet».

Apostlenes gjerninger lærer oss synodalitet

«Synode» betyr «å vandre sammen». «Synodalitet uttrykker Kirkens vesen, dens form, dens stil, dens misjon.» Det forteller Kirkens første og viktigste «håndbok» i ekklesiologi, nemlig Apostlenes gjerninger. Dette er historien om en vandring fra Jerusalem til Roma. Menneskene vandrer sammen med Guds Ord, som de hører på og tror på, og de lytter til hverandre og står på likefot med hverandre.

Det er ikke bare en geografisk bevegelse. Denne historien er også uttrykk for en stadig indre rastløshet, som henger sammen med vår tro. Rastløsheten får oss til å stille spørsmål ved ting, til å vurdere hva det er best å gjøre, hva vi bør beholde og hva vi bør forandre på. Denne historien lærer oss at det ikke er bra for Kirken å stå stille (jf. ). Dens bevegelse er en konsekvens av «lydhørhet for Den hellige ånd, som er regissør for denne historien der alle er rastløse hovedpersoner, som alltid er underveis.»

Peter og Paulus: Åndens disipler

Peter og Paulus – viktige personer i Apostlenes gjerninger og dessuten vernehelgener for Roma – vitner om en inngivelse som «setter dem i krise, driver dem til å våge, spørre, tro om igjen, gjøre feil og lære av sine feil og framfor alt å håpe tross alle vansker. De er disipler av Den hellige ånd, som lar dem oppdage den guddommelige frelses geografi, som åpner dører og vinduer, slår ned murer, bryter lenker, fjerner grenser. Det kan altså være nødvendig å sette av sted, ta en annen vei, overvinne overbevisninger som holder oss tilbake og forhindrer oss i å bevege oss og vandre sammen».

Peter og Kornelius: «Gud ikke gjør forskjell på folk»

Paven minnet om historien om Peter som dro til offiseren Kornelius (jf. ). Peter hadde sine store tvil, og Kornelius kunne nok ikke ha klart seg «gjennom noen religiøs ‘tollkontroll’». Men all spenning blir løst av Den hellige ånd.

Da Kornelius først så Peter, kastet han seg ned foran føttene hans, men Peter reiste ham opp og sa: «Reis deg, jeg er også bare et menneske» (). Paven bemerket at kristendom alltid må være menneskelig og menneskeliggjørende, den må forsone forskjeller og avstander, skape nærhet. Klerikalisme, som adskiller geistlige fra vanlige troende, er et onde. «Gud ikke gjør forskjell på folk» ().

«Den hellige ånd og vi»: Slik håndterer vi stridsspørsmål

Da det oppstod problemer rundt hjelpen til fattige – noen enker ble forsømt – kom alle disiplene sammen, og sammen fant de en løsning ().

Måtte kristne la seg omskjære, likesom jøder? Måtte de overholde Moseloven? På konsilet i Jerusalem kom det til et hardt ordskifte. Paven bemerket at rigide betraktningsmåter aldri fører frem, for de strider mot Guds : hans tålmodighet og vidsyn. Klok av erfaringen med Kornelius reiste etter hvert Peter seg på konsilet og sa: «Gud, som kjenner menneskets hjerte, ga [hedningene] sitt vitnemål ved at de fikk Den hellige ånd slik som vi» (jf. ). Og konsilet konkluderte slik: «Den hellige ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen byrde på dere enn disse helt nødvendige tingene» ().

Paven ba alle huske på «Den hellige ånd og vi». Under den synodale vandringen er det om å gjøre å lytte til Den hellige ånd og hverandre.

Kirken som sakrament. En virkelighet i gjæring

Det er lett å glemme «Den hellige ånd og vi». Det er fristende å ville sette Gud til side og gjøre ting selv, å ville forme Kirken etter ens egne kulturelt og historisk betingede overvisninger, «som om Herren, etter å ha steget opp til himmelen, hadde etterlatt seg et tomrom, og det fyller vi». Men Jesu ord er klare: «Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid. […] Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn» ().

Jesu løfte virkeliggjøres av Kirken. «Kirken er selv i Kristus som et sakrament, det vil si både et tegn på og et redskap for den nære forening med Gud og hele menneskeslektens innbyrdes enhet» (). «Det er når Kirken, i ord og gjerning, vitner om Guds betingelsesløse kjærlighet, om hans innbydende rommelighet, at den virkelig uttrykker sin katolisitet. Og den drives, innenfra og utenfra, til å gå gjennom rom og tid. Tilskyndelse og evne kommer fra Ånden: ‘Dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende’ ().»

Synodal Kirke er ensbetydende med Kirke som sakrament for Jesu løfte. «Det vil alltid finnes diskusjoner, gudskjelov, men løsningene må vi søke ved å gi ordet til Gud og hans stemmer iblant oss; ved å be og åpne øynene for alt det som omgir oss; ved å leve et liv i troskap mot evangeliet; ved å spørre Åpenbaringen ifølge en pilegrimshermeneutikk som vet å bevare den vandringen som tok til i Apostlenes gjerninger.» «Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene» (), og «han fortsetter å tale med sin Sønns Brud» (jf. ). Vi ser at vår Tradisjon er som en deig under heving, «en virkelighet i gjæring med merkbar vekst». I deigen finnes et «fellesskap som fullbyrdes i bevegelse: ved å vandre sammen virkeliggjøres sant fellesskap.»

Folkets trosinstinkt

Første fase av synodeprosessen vil foregå i delkirkene. Paven minnet om «folkets overnaturlige trosinstinkt» (). Dette trosinstinktet finnes omtalt i Lumen gentium (), innskyter vi her:

«Guds hellige folk får også del i Kristi profetiske embede. […] Det troende folk som helhet, salvet av Den Hellige (jf. 1 Joh 2, og ), kan ikke fare vill i sin tro. Denne spesielle egenskap gir seg til kjenne gjennom hele folkets overnaturlige trosinstinkt når det, ‘fra biskopene til de ytterste rekker i det troende legfolk’ [Augustin] fremviser en enstemmig tilslutning i tros- og moralspørsmål. Det er dette trosinstinkt, skjerpet og støttet av sannhetens Ånd, som får Guds folk til usvikelig å holde fast ved den tro som en gang for alle er overgitt til de hellige (jf. ), under læreembedets ledelse. Ved trofast å rette seg etter dette embede, er det nemlig ikke lenger et menneskeord, men, som det i sannhet er, et Gudsord man tar imot (jf. ). Det er det samme trosinstinkt som får Guds folk til med sikker dømmekraft å trenge dypere inn i troen og stadig å gi den en rikere virkeliggjørelse.»

«Det er mye motstand mot å oppgi bildet av en Kirke som skiller strengt mellom overordnede og underordnede, mellom de som lærer bort og de som må lære. Da glemmer man at Gud liker å snu opp ned på posisjoner: ‘Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave’ (), sa Maria.» Det er når vi vandrer sammen at Kirkens horisontale linje kommer fram, og over horisonten står Kristus, vår sol, opp.

Vi hyrder må vandre sammen med folket, sa paven. Noen ganger foran saueflokken for å lede den. Andre ganger midt i flokken for å oppmuntre den og kjenne dens lukt. Og iblant bak flokken, for å la flokken anvende sin «teft». Folkets teft kan hjelpe oss å finne tilbake til veien, eller å finne nye veier. Vi ønsker her å bemerke at på italiensk kan «teft», «instinkt» og «lydhørhet» lett gå om hverandre: Sentire, et vanlig italiensk verb, kan bety både høre, lukte, føle, fornemme, sanse, smake.

Vi er alle både sauer og en del av av saueflokken. «Disse to aspektene, det personlige og det kirkelige, kan ikke skilles ad: Det kan ikke finnes sensus fidei uten deltagelse i Kirkens liv, en deltagelse som ikke bare er katolsk aktivisme. Framfor alt må det finnes det ‘sinnelag’ som nærer seg av ‘Kristi sinnelag’ ()»

Ofte er de som faller utenfor blitt «hjørnestein» (jf. ; ); ofte er de «som var langt borte […] kommet nær» (). Alle må bli hørt, ja selv «elendige» som «fattige, tiggere, unge rusavhengige». Og vi må ikke legge skjul på vår egen elendighet.

Paven siterte Krysostomos: «Vil du ære Kristi legeme? Ringeakt det da ikke når det er nakent. Ær ham ikke med klær av silke her mens du ikke bryr deg om ham forfrossen og naken, utenfor. For han som sa: Dette er mitt legeme, og som bekreftet virkeligheten med ord, han har også sagt: Dere så meg sulten, og ga meg ikke mat, og Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg» ().

Gud virker med sin Ånd hvor han vil

Paven presiserte at «Guds folk» ikke må tolkes som et eksklusivt privilegium. Vi har ansvar for å vitne om Guds gaver slik at flere kan oppdage at han virkelig finnes og ta imot hans frelse. Hele menneskeheten er kalt til å bli ett i Gud.

Under den synodale vandringen må vi heller ikke være døve for inkarnerte «forutanelser» fra uventet hold. «En statsløs teft» er mulig. «I sin frihet kjenner Den hellige ånd ingen grenser, og han lar seg heller ikke begrense av tilhørighet. Om menigheten er hjemmet til alle i nabolaget, ikke en eksklusiv klubb, så ber jeg dere: La dører og vinduer stå åpne, ikke begrens dere til å ta i betraktning kun de som vanker der til vanlig, eller de som tenker som dere selv. […] Slipp alle inn. Tillat dere selv å gå folk i møte, og la spørsmål bli stilt. La andres spørsmål være deres egne, tillat dere å vandre sammen: Ånden vil lede dere, ha tillit til ham. Være ikke redde for å gå i dialog, og la dere bli endevendt av dialog: Det er frelsens dialog.»

Bileams esel

Paven minnet om Bileams esel, som ble profet (). Da Bileam ikke ville høre på Gud, fikk eselet hans «munn og mæle» og talte til Bileam, og Herren åpnet Bileams øyne. Vær åpne for overraskelser, og stol på at Den hellige ånd alltid vil la seg høre, ba pave Frans.

Se også:
Hele talen og
. Nettstedet til den synodale vandringen 2021–2023
Den synodale vandringen begynner i oktober
, Annet Vatikankonsils dogmatiske konstitusjon om Kirken, på norsk