Angelus: Ta imot Guds rike slik som et lite barn
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Søndag 3. oktober var evangelieteksten:
[…] De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han sint og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem. ()
Her følger det paven sa før angelusbønnen:
Kjære brødre og søstre, god dag!
I dagens evangelium ser vi Jesus reagere på en ganske uvanlig måte: Han blir sint. Og det mest overraskende er at hans sinne ikke skyldes fariseerne, som setter ham på prøve med spørsmål om lovligheten av skilsmisse, men hans egne disipler. For å beskytte ham mot sammenstimlingen viste de bort noen barn, som ble båret til ham. Med andre ord blir ikke Herren sint på dem som diskuterer med ham, men på dem som for å skåne ham for anstrengelse, sender barna vekk fra ham. Hvorfor? Det er et godt spørsmål: Hvorfor blir han det?
Å tjene de små
Vi husker – det var evangeliet for to uker siden – at da Jesus omfavnet et barn, i denne gesten identifiserte seg med de små: Han lærte at det er nettopp de små, altså de som er avhengige av andre, er trengende og ikke kan gjøre gjengjeld, som først skal bli tjent (jf. ). Den som søker Gud finner ham der, i de små, i de trengende: ikke bare i de fattige på materielle ting, men også i alle som trenger omsorg og trøst, så som syke, de som blir ydmyket, fengselsinnsatte, innvandrere. Der, i de små, er han selv. Det er derfor Jesus blir sint: Enhver fornærmelse av en liten en, av et fattig menneske, av et barn, av et vergeløst menneske, er en fornærmelse mot ham selv.
Egentlig er vi alle små
I dag tar Herren igjen opp denne læren og utfyller den. For han legger til: «Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det» (Mark 10,15). Det er dette som er nytt: Disipler må ikke bare tjene de små, men også erkjenne at de selv er små. Hva med oss selv, erkjenner vi at for Guds ansikt er små? La oss tenke over det, det vil være oss til hjelp. For å kunne ta imot Herren er det uunnværlig å vite seg liten, å vite seg frelsestrengende. Det er første skritt for å åpne oss for ham. Men ofte glemmer vi det. I velstand og velvære innbiller vi oss at vi er selvtilstrekkelige, at vi er oss selv nok, at vi ikke trenger Gud. Brødre og søstre, dette stemmer ikke, for hver av oss er et lite, trengende vesen. Vi må søke vår egen litenhet og erkjenne den. Og der finner vi Jesus.
Svakhet er mulighet
Å erkjenne at man er liten er utgangspunktet for å bli stor. Tenk etter: Det er mest ikke på grunnlag av fremgang og rikdom at vi vokser, men framfor alt når vi må kjempe og er svake. Der, i vårt behov, modnes vi; der åpner vi vårt hjerte for Gud, for de andre, for livets mening. Vi åpner våre øyne for andre. Når vi er små, åpnes våre øyne for livets egentlige mening. Når vi føler oss små i møte med et problem, et kors, en sykdom, når vi sliter og føler oss ensomme, så la oss ikke motet. Det er overfladiskhetens maske som er i ferd med å falle, og vår grunnleggende svakhet kommer igjen til syne: Det er vårt felles grunnlag, vår skatt, for med Gud er svakhet ingen hindring, men en mulighet. Følgende kan være en fin bønn: «Herre, se mine svakheter …» og nevne dem, en etter en, for hans ansikt. Dette er en god holdning overfor Gud.
Når jeg er svak, da er jeg sterk
Det er nettopp i vår svakhet at vi oppdager hvor stor omsorg Gud har for oss. I dagens evangelium står det at Jesus er meget øm og kjærlig mot de små: «Han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem» (vers 16). Motgang og situasjoner som avslører vår svakhet, er gunstige anledninger for å erfare hans kjærlighet. Den som er utholdende i bønn vet dette godt: I mørke eller ensomme stunder er Guds ømhet mot oss så å si enda mer påtagelig. Når vi er små, merker vi Guds ømhet bedre. Denne ømheten gir oss fred, den får oss til å vokse, for Gud nærmer seg på sitt vis: med nærhet, barmhjertighet og ømhet. Og når vi, av en eller annen grunn, føler at vi ikke er noe å samle på, altså små, kommer Herren oss nærmere, vi føler ham nærmere. Det gir oss fred, det får oss til å vokse. Når vi ber, holder Herren oss tett inntil seg, som en pappa med sitt barn. Slik vokser vi oss store: ikke i en innbilning om å være selvstrekkelige, det gjør ingen stor, men i den styrke det gir oss å sette alt vårt håp til Faderen. Akkurat slik som alle små gjør.
Bønn
La oss i dag be jomfru Maria om en stor nåde, nemlig litenhetens nåde: å være barn som stoler på Faderen, sikre på at han ikke vil unnlate å ta seg av oss.
