ÃÛÌÒ½»ÓÑ

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Ved begynnelsen av generalaudiensen onsdag 11. mai ble det lest fra slutten av :

Siden drog alle hjem, hver til sitt. Judit vendte tilbake til Betylua og ble boende på eiendommen sin. Hele sitt liv var hun høyt aktet overalt i landet. […] Hun ble meget gammel og levde i sin manns hus til hun var 105 år. Tjenestepiken sin gav hun friheten. Før hun døde, skiftet hun det hun eide mellom de nærmeste blant Manasses slektninger og de nærmeste i sin egen ætt. ()

Gjennom hele sitt liv levde Judit levde for fellesskapet

Judit var en vakker og meget troende jødisk enke som i en krigssituasjon reddet sitt folk fra en overmektig fiende; med kvinnelist lyktes det henne å drepe hærføreren . Deretter levde hun et meget langt liv som «hverdagsheltinne»: Hun levde altså for andre mennesker.

Det trengs en omforming av samlivet mellom unge og gamle

Det er mer og mer vanlig at pensjonister lever i mange år. Noen bekymrer seg: Hva skal jeg gjøre når livet mitt ikke lenger er fullt av arbeid og alt det arbeid medfører? Hvordan bør i det hele tatt denne tiden tolkes? Hvordan kan den anvendes på en fruktbar måte?

Tradisjonelt har besteforeldre tatt seg av barnebarna og spilt en viktig rolle i deres oppvekst. Men dette er under endring. Det fødes færre barn, og folk flytter mer rundt. I noen tilfeller ønsker ikke foreldre at besteforeldrene skal bidra i oppdragelsen. Det finnes nye behov, blant annet når det gjelder oppdragelse og forholdet mellom slektninger.

Det er behov for å tenke nytt om hvordan mennesker i forskjellige aldersgrupper kan leve sammen. Menneskelighet, varme, rettferdighet og kreativitet er viktig. Og besteforeldre bør fortsatt spille en viktig rolle i familiene:

«En viktig del av besteforeldres kall er å støtte sine barn i deres oppdragelse av barn. Barn lærer at det finnes styrke i ømhet, og de lærer å respektere skrøpelighet: en uerstattelig lære, som er lettere å gi og motta om også besteforeldrene er med. På sin side lærer besteforeldre at ømhet og skrøpelighet ikke bare er tegn på forfall, at dette for de unge er noe de må være med på om fremtiden skal bli menneskelig.»

De eldres immaterielle gaver til fellesskapet

Judit ble tidlig enke og hadde ingen barn. Men hun hadde levd slik Herren ønsket og gjort det hun skulle, og hennes alderdom var preget av fylde og avklarethet. Til familien og fellesskapet etterlot hun en arv av ikke bare materielle, men også immaterielle goder –  især visdom og ømhet.

«Tjenestepiken sin gav hun friheten» (16,24). Dette var den tjenestepiken som hadde vært hos henne da hun drepte Holofernes. Judit var gammel da hun ga henne friheten. «Dette tyder på et oppmerksomt og menneskelig blikk for dem hun har hatt ved sin side. Når man blir gammel, ser man ikke lenger så godt, men ens indre syn blir mer gjennomtrengende: Man ser med hjertet. Man blir i stand til å se slikt som tidligere unnslapp en. Eldre mennesker vet å se etter og observere … Slik er det: Det er ikke bare til unge og sterke mennesker at Herren betror sine talenter: Han har talenter til alle, skreddersydd til hver og en, også til de gamle.»

Vi bør alle sette pris på det eldre kan gi våre samfunn. Og eldre mennesker bør slippe løs sin kreativitet og gi videre det de har lært seg gjennom livet. De kan undervise, gi råd, bygge, ta seg av, lytte … Og aller helst til gagn for dem som har det aller vanskeligst.

***

Hele katekesen

Sammendrag på norsk av de foregående katekesene i denne serien:
1. Tidens nåde og generasjonsbånd
2. Langlivethet: symbol og mulighet
3. Alderdom, en ressurs for lettsindig ungdom
4. Å gi arven videre: erindring og vitnesbyrd
5. Trofast venting på Gud til gagn for kommende generasjoner
6. «Hedre din far og din mor»: kjærlighet til levd liv
7. Noomi, samhold mellom generasjoner åpner døren til fremtiden
8. En tro som henger sammen