蜜桃交友

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Ved begynnelsen av generalaudiensen onsdag 9. mars ble det lest fra Første Mosebok:

Dette er boken om Adams slektshistorie. Den dagen Gud skapte mennesket, gjorde han det slik at det lignet Gud. Som mann og kvinne skapte han dem. […] Da Adam var 130 år, fikk han en sønn som lignet ham og var som hans eget bilde, og han kalte ham Set. Etter at Adam hadde fått Set, levde han enda 800 år og fikk sønner og døtre. Hele Adams levetid ble 930 år. ()

Om mennene i slekten fra Adam til Noah fortelles det at de levde i hundrevis av år. Det er slående. Når begynte egentlig alderdommen dengang? Hva betyr det at disse fedrene levde så lenge etter å fått barn? Foreldre og barn levde sammen i hundrevis av år. Det ligger en dyp symbolsk betydning her i dette forholdet mellom langlivethet og slektstre.

Det er som om videreføringen av menneskeliv trengte en langsom og langvarig innvielse. I begynnelsen var alt nytt i historien om en skapning som er «ånd og liv, samvittighet og frihet, følsomhet og ansvar». Menneskelivet preges av en ny, ukjent spenning: Mennesket som var skapt «i Guds bilde og likhet» er blitt skrøpelig og dødelig. Menneskelivet «krever en lang innvielsestid, der generasjonenes gjensidige støtte til hverandre er uunnværlig, for å kunne tyde erfaringene og konfrontere seg med livets gåter. I dette lange tidsrommet, langsomt, blir også menneskets åndelig egenskaper utviklet.»

Hastverk er lastverk

På sett og vis finner noe lignende sted med enhver ny tidsalder. Når vi gjør nye erfaringer, når helt nye spørsmål dukker opp, må vi igjen stille spørsmål om livets mening. Vi må ta ting fra begynnelsen av og i et rolig tempo. Riktignok er vårt stadig voksende kulturelle minne til hjelp. Men assimilasjon krever uansett tid og tålmodighet. «Det hastverk som legger beslag på alle overganger i vårt liv gjør erfaringene overfladiske og mindre ‘næringsrike’. Unge mennesker er ubevisste ofre for denne splittelse mellom klokkens tid, som renner i vei, og livets tider, som krever den rette ‘heving’. Et langt liv gjør det mulig å erfare disse lange tider og den skade, som hastverk leder til.»

Å «kaste bort tid» på andre gjør alle godt

Alderdommen krever selvfølgelig langsommere rytmer, men det er ikke ensbetydende med uvirksomhet. Det skjuler seg livsmening her, store berikelsesmuligheter, menneskelig sett. Den som bare løper og stresser, lever ikke mer intenst og fullt, men går tvert imot glipp av mening.

«Visdom krever ‘å kaste bort tid’. Når du kommer hjem og ser ditt barn og ‘kaster bort tid’ med det, er det en grunnleggende samtale for samfunnet. Og når du kommer hjem og der finner bestefar eller bestemor, som kanskje ikke tenker helt klart lenger, eller kanskje ikke klarer å snakke så tydelig lenger, og bruker tid på dem, så ‘kaster du bort’ tid, men denne ‘bortkastede tid’ styrker menneskefamilien. Det er nødvendig å bruke tid – tid som ikke er lønnsom – med barn og eldre, ettersom de gir oss et annet blikk på livet.»

Kjærlighet til ens eget sårbare liv

«Synlige generasjonsbånd får generasjonenes tider og rytmer til å harmonere med hverandre og gir oss igjen håp om ikke å leve forgjeves. Og hver av oss fatter dessuten igjen kjærlighet til sitt sårbare liv, ved å sette en stopper for fartsfeber […] Alderdommens rytmer er en uunnværlig ressurs for å fatte meningen med liv preget av tiden.» Takket være de eldres formidling blir det mer troverdig at det er for å møte Gud at vi lever: Denne planen ligger skjult i skapelsen av mennesket «i Guds bilde og lignelse», og den er blitt beseglet ved at Guds Sønn ble menneske.

La oss dra nytte av en voksende levealder

Vi lever lenger nå. Det gir oss en mulighet til å la bånd på tvers av generasjonene vokse seg sterkere. «Må Gud hjelpe oss å finne velegnet musikk for denne harmonisering av de forskjellige aldre: de små, de gamle, de voksne, alle sammen. En vakker dialogens symfoni!»

***

Hele katekesen på svensk og