ÃÛÌÒ½»ÓÑ

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Nyttårsdag er  og Verdensdagen for fred. Evangelieteksten er fra Lukasevangeliet:

Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. […] ()

Her følger pavens preken i Peterskirken:

Gud med oss

Gjeterne finner «Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben» (Luk 2,16). Krybben er et gledelig tegn for gjeterne: Den bekrefter det engelen hadde sagt (jf. vers 12), nettopp der de finner Frelseren. Og den er dessuten beviset på at Gud er ved deres side: Han fødes i en krybbe, en gjenstand de er fortrolige med, og viser slik at han er nær og familiær. Men også for oss er krybben er et gledelig tegn: Ved å bli født liten og fattig rører Jesus ved vårt hjerte, han inngir oss kjærlighet, ikke frykt. Krybben foregriper at han vil bli føde for oss. Og hans fattigdom er en god nyhet for alle, særlig for dem som står utenfor, for dem blir avvist, for dem som verden ikke regner med. Til dem kommer Gud: uten egen inngang, uten vugge til og med! Det er skjønt å se ham ligge i en krybbe.

Krybbe eller kongetrone?

Men slik var det ikke for Maria, Guds mor. Hun hadde å tåle «krybbeskandalen». Likesom gjeterne, og lenge før dem, hadde også hun mottatt et budskap fra en engel, som hadde talt høystemt om Davids trone: «Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone» (). Og nå må hun legge ham i en krybbe tiltenkt dyr. Hvordan få kongetrone og en fattigslig krybbe til å rime? Hvordan forlike Den høyestes herlighet og elendigheten i en stall? La oss prøve å leve oss inn i Guds mors vanskelige situasjon. Hva er tøffere for en mor enn å se sitt barn lide nød? Det er grunn til fortvilelse. Maria ville ikke ha vært å klandre om hun hadde klaget over all denne uventede bedrøveligheten. Men hun mister faktisk ikke motet. Hun gir ikke utløp for sine følelser, men forholder seg stille. Hun velger ikke jamring, men noe annet: «Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte» (Luk 2,19).

En moden tro

Hun handler på en annen måte enn gjeterne og folk ellers. De forteller alle det de har sett: Engelen som kom til syne midt på natten, engelens ord om Barnet. Og når folk hører dette, undrer de seg (jf. vers 18): ord og undring. Maria derimot synes ettertenksom. Hun tar vare på alt og grunner på det i sitt hjerte. Det er to forholdelsesmåter som vi kan finne også i oss selv. Gjeternes fortelling og undring minner oss om hvordan ting oppleves i begynnelsen, når vi først kommer til troen. Da er alt enkelt og likefrem, og vi fryder oss over det nye, over Gud som kommer inn i vårt liv og fyller oss med undring. Marias grunnende holdning derimot er uttrykk for en moden, for en ikke nybegynner-, men voksen tro. En tro som ikke er nyfødt, men en tro som er blitt fruktbar. For åndelig modenhet nås kun gjennom prøvelser. Etter det rolige Nasaret og de triumferende løftene gitt av engelen – hennes begynnelse – befinner Maria seg nå i den mørke stallen i Betlehem. Men det er der hun skjenker verden Gud. «Krybbeskandalen» ville ha brakt andre til fortvilelse, men ikke henne: Hun tar vare på alt og grunner.

Sammenstøt mellom det ideelle og det reelle

La oss lære denne grunnholdningen av Guds mor: å ta vare på og grunne. For det hender at også vi må tåle visse «krybbeskandaler». Vi ønsker og håper at alt skal gå bra, men så dukker et uventet problem opp, som lyn fra klar himmel. Og det oppstår et smertelig sammenstøt mellom våre forventninger og virkeligheten. Dette skjer også i trossammenheng, når evangeliets glede blir satt på prøve av en vanskelig situasjon som man må gjennom. Men i dag lærer Guds mor oss å dra fordel av slike sammenstøt. Hun viser oss at de er nødvendige, at de er den smale vei til målet, at de er korset som må til for å kunne gjenoppstå. Det er som en smertefull fødsel, som gir liv til en mer moden tro.

Å ta vare på

Jeg spør meg, brødre og søstre, hvordan vi kan foreta denne overgangen, hvordan kan vi komme over sammenstøtet mellom det ideelle og det reelle? Ved å gjøre akkurat som Maria: ved å ta vare på og grunne. For det første tar Maria vare på, hun somler ikke bort noe. Hun stiller seg ikke avvisende til det som skjer. Hun bevarer alt i sitt hjerte, alt det som hun ser og føler. Både fine ting, så som det som engelen sa til henne og det som gjeterne fortalte. Men også ting som er vonde å svelge: Den risiko hun løp ved å ha blitt med barn før hun var blitt gift, og elendigheten nå i stallen hvor hun har født. Dette gjorde altså Maria: Hun driver ikke og velger og vraker, men tar vare på alt. Hun tar imot, hun prøver ikke å kamuflere eller sminke livet.

Å grunne, finne forbindelsestråder

Og så har vi den andre grunnholdningen. Hvordan tar Maria vare på? Ved å grunne. Verbet anvendt i evangeliet får oss til å tenke på : Maria bringer forskjellige erfaringer sammen og finner de skjulte tråder som forbinder dem. I sitt hjerte, i sin bønn gjør hun denne usedvanlige operasjonen: Hun forbinder gode og vonde ting; hun holder dem ikke adskilt, men forener dem. – Og av denne grunn er Maria katolisismens mor. Vi kan, om vi tøyer språket, si at av denne grunn er Maria katolsk, fordi hun forener og ikke splitter. – Og slik fatter hun den hele og fulle mening, Guds perspektiv. I sitt morshjerte forstår hun at Den høyestes herlighet viser seg i ydmykhet; hun sier ja til frelsesplanen, som sier at Gud må ligge i en krybbe. Hun ser det svake og dirrende Gudsbarnet og sier ja til den vidunderlige sammenfletningen av storhet og litenhet. Slik – ved å grunne – er det at Maria tar vare på alt.

En mors blikk

Det er en mors blikk, dette inkluderende blikk, som overvinner spenninger ved å la hjertet ta vare på alt og grunne – ikke ved å splitte, men ved å ta vare på og la livet vokse. Med dette blikk omfatter mange mødre de situasjoner som deres barn kommer opp i. Det er et realistisk blikk, som ikke lar seg gripe av fortvilelse, som ikke lar seg lamslå av problemer, men ser dem i en større sammenheng. – Slik gjør Maria, helt til Golgata, hun tar vare på og grunner. – Vi ser for oss ansiktene til mødre som hjelper sitt barn – sykt eller i vansker. Hvor mye kjærlighet i deres øyne, selv gråtende inngir de grunn til håp! Deres blikk er bevisst, uten illusjoner, men hinsides all smerte og problemer byr det likevel på et videre perspektiv, nemlig på omsorg og kjærlighet, og dette frembringer håp. Dette gjør mødre: De vet å overvinne hindringer og konflikter, de vet å inngi fred. Slik klarer de å forvandle motgang til muligheter for gjenfødsel og muligheter for vekst. Det gjør de fordi de vet å ta vare på alt, de vet å holde alle livets tråder sammen. Det trengs folk som er i stand til å veve fellesskaps bånd, som kan stå imot splittelsenes piggtrådgjerder. Og nettopp det klarer mødre.

Kvinner og Kirken

Det nye året begynner i Guds mors tegn. Morsblikket fører til gjenfødsel og vekst. Mødre og kvinner ser ikke på verden for å utnytte den, men for at den skal ha liv: Ved å se med sitt hjerte klarer de å holde drømmer og kjensgjerninger sammen og å unngå å blir dratt med inn i steril pragmatisme og abstrakthet.

Og Kirken er mor på denne måten, Kirken er kvinne på denne måten. Derfor er det bare ved å la Kirken gjenspeile sitt kvinnelig-moderlige hjerte at vi kan finne kvinnens plass i Kirken. Dette er kvinnens plass i Kirken, den store plass, hvorav andre mer konkrete, mer sekundære følger. Men Kirken er mor, Kirken er kvinne.

Og mens mødre gir liv og kvinner tar vare på verden, la oss da alle gå inn for å fremhjelpe mødre og beskytte kvinner! Det er så mye vold mot kvinner! Nok! Å såre en kvinne er å fornærme Gud, som tok opp seg menneskets natur fra en kvinne, ikke fra en engel, men fra en kvinne. Kirken får sin menneskelighet av sine barn.

Vi søker hjelp av Maria

La oss ved begynnelsen av det nye året søke denne kvinnens vern, hun som er Guds mor og vår mor. Må hun hjelpe oss å ta vare på alt og grunne på det, uten å frykte prøvelser, i gledesfylt visshet om at Herren er trofast og vet å forvandle alle kors til oppstandelser. Også i dag påkaller vi henne på samme måte som Guds folk i Efesos. Vi reiser oss opp og gjentar tre ganger hennes tittel som Guds mor. Alle sammen: «Guds hellige mor! Guds hellige mor! Guds hellige mor!» Amen.