Pavens julepreken
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Ved midnattsmessen julaften i Peterskirken var evangelieteksten fra Lukasevangeliet:
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. […] Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» […] ()
Her følger pave Frans’ preken:
Et lys tennes i natten. En engel kommer til syne, Herrens herlighet lyser om gjeterne, og endelig kommer den kunngjøring man har ventet på i århundrer: «I dag er det født dere en frelser; han er Messias, Herren» (Luk 2,11). Men engelen tilføyer noe overraskende. For å fortelle gjeterne hvor de kan finne Gud, som er kommet til jorden, sier han: «Dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe» (vers 12). Dette er tegnet: et barn. Det er alt. Bare et barn i en fattigslig krybbe. Ingen flere lys, stråleglanser og englekor. Bare et barn. Intet annet, slik Jesaja hadde forutsagt: «Et barn er oss født» ().
Evangeliet insisterer på denne kontrasten. Fortellingen om Jesu fødsel begynner med keiser August, som befaler at hele verden skal innskrives i manntall: Evangeliet viser den første keiseren i hans storhet. Men like etter bringer det oss til Betlehem, der det ikke finnes noe som helst stort, bare et stakkars, reivet barn omgitt av gjetere. Der er Gud, i litenhet. Budskapet er dette: Gud holder ikke til i storhet, tvert imot stiger han ned i litenhet. Litenhet er den vei han har valgt for å komme til oss, for å røre ved våre hjerter, for å frelse oss og føre oss tilbake til det som er vesentlig.
Brødre, søstre, la oss nå stille oss foran krybben og se hvem som er i midten. Se bort fra alle lys og dekorasjoner, og betrakt barnet. I hans litenhet har vi hele Gud. La oss innse det: «Barn, du er Gud, Gudsbarnet.» Det er overraskende, sjokkerende; la det gjennomtrenge oss. Han som bærer hele universet, trenger selv å bli båret. Han som har skapt solen, trenger å bli varmet. Ømheten selv trenger kjærtegn. Den uendelige kjærlighet har et bitte lite hjerte, som slår lette slag. Det evige ord er et spedbarn og kan ikke tale. Livets brød må mates. Verdens skaper er hjemløs. I dag snus alt opp ned: Gud kommer liten til verden. Han skjenker oss sin storhet i litenhet.
La oss spørre oss: Er vi med på Guds handlemåte? Dette er julens utfordring: Gud viser seg, men menneskene forstår ham ikke. Han gjør seg liten i verdens øyne, men vi fortsetter å søke det som er stort i verdens øyne – kan hende til og med i hans navn. Gud stiger ned; vi vil opp og fram. Den høyeste viser ydmykhet; vi vil vise oss fram. Gud oppsøker gjeterne, som gjør lite av seg; vi ønsker å bli mest mulig sett. Jesus blir født for å tjene; vi er på evig jakt etter suksess. Gud søker ikke styrke og makt; han ønsker ømhet og indre litenhet.
Hva kan vi be Jesus om til jul? Litenhetens nåde. «Herre, lær oss å elske litenhet. Hjelp oss å forstå at det er veien til sann storhet.» Men hva betyr det, helt konkret, å si ja til litenhet? For det første å tro at Gud ønsker å være med i alle småtingene i vårt liv, han vil være med oss i vårt dagligliv, i de enkle tingene vi gjør hjemme, i familien, på skolen, på jobben. Det er i vårt ordinære liv at han ønsker å realisere ekstraordinære ting. Dette er et budskap fullt av håp: Jesus innbyr oss til å verdsette og gjenoppdage livets små ting. Om han er med oss i dem, hva mer kan vi vel trenge? Så la oss slutte å sørge over den storhet som vi ikke har. La oss slutte med å klage og surmule, med å ville ha stadig mer og aldri bli fornøyd!
For det andre: Jesus ønsker ikke bare å være med i vårt livs småting, men også i vår egen litenhet: i vår følelse av å være svake, sårbare, og utilstrekkelige, kanskje ikke engang riktig skapt. Bror, søster, om du, som i Betlehem, er omgitt av mørke, om du kjenner kald likegyldighet omkring deg, om dine indre sår roper: «Du teller nesten ingenting, du er ikke verdt noe, du kommer aldri til å bli elsket slik du ønsker», har Gud et svar til deg i natt. I natt sier han: «Jeg elsker deg slik du er. Din litenhet avskrekker meg ikke, dine svakheter uroer meg ikke. Jeg ble liten for din skyld. For å være din Gud ble jeg din bror. Elskede bror, elskede søster, vær ikke redd for meg, men gjenfinn din storhet i meg. Jeg er nær deg, og det eneste jeg ber deg om er: Stol på meg og åpne ditt hjerte for meg.»
Å si ja til litenhet betyr nok en ting: å omfavne Jesus i vår tids småfolk. Altså å elske ham i de siste, å tjene ham i de fattige. Det er de som ligner mest på Jesus, som ble født i fattigdom. Og det er i dem at han ønsker å bli æret. Må én eneste frykt gripe oss i denne kjærlighetens natt: å såre Guds kjærlighet, å såre ham ved å forakte de fattige med vår likegyldighet. De er Jesu yndlinger, som en dag vil ta imot oss i himmelen. En dikter skrev: «De som ikke fant himmelen her nede, vil gå glipp av den der oppe» (E. Dickinson, Poems, P96-17). La oss ikke tape himmelen av syne, la oss ta oss av Jesus nå, la oss kjærtegne ham i de trengende, for han identifiserte seg med dem.
La oss igjen se på krybben. Da Jesus ble født, var han omgitt nettopp av småfolk, av fattige. Hvem er de? Gjeterne. De var de enkleste menneskene, og de var nærmest Herren. De fant ham, for de «var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin» (Luk 2,8). De var der for å arbeide, for de var fattige og hadde ikke faste arbeidstider, men var avhengige av saueflokken. De kunne ikke leve slik de ville og der de ville, men måtte innrette seg etter sauenes behov. Og Jesus blir født der, i nærheten av de bortglemte i utkanten. Han kommer dit hvor menneskeverdet settes på prøve. Han kommer for å adle dem som står utenfor, og han viser seg framfor alt for dem: ikke for dannede og viktige personer, men for arbeidende fattigfolk. I natt kommer Gud og fyller hardt arbeid med verdighet. Han minner oss om at det viktig å gi mennesket verdighet gjennom arbeid, men også å gi verdighet til menneskets arbeid, for mennesket er herre over sitt arbeid og ingen trell. På denne livets dag gjentar vi: ingen flere dødsfall på arbeidsplassene! La oss gå inn for dette.
La oss se på krybben en siste gang. I det fjerne kan vi såvidt skimte vismennene, som er ute på pilegrimsferd for å tilbe Herren. Vi ser at rundt Jesus ordner alt seg til en enhet: Der er ikke bare gjeterne, altså småfolk, men også vismennene, altså lærde og rike. I Betlehem er fattige og rike sammen, de som tilber, som vismennene, og de som arbeider, som gjeterne. Alt faller på plass når midtpunktet er Jesus – ikke våre ideer om Jesus, men han selv, Den levende. Så, kjære brødre og søstre, la oss vende tilbake til Betlehem, til opphavet: til troens kjerne, til vår første kjærlighet, til tilbedelse og nestekjærlighet. La oss se på vismennene, som vandrer, og la oss, som synodal, vandrende Kirke, gå til Betlehem, der Gud finnes i mennesket og mennesket i Gud; der Herren er den første og blir tilbedt; der de små og siste inntar plassen nærmest ham; der gjetere og vismenn er sammen i et søskenskap som er sterkere enn all klassifisering. Må Gud gi oss å være en tilbedende og fattig Kirke, preget av søskenskap. Dette er det viktigste. La oss vende tilbake til Betlehem!
Det gjør oss godt å gå dit, lydhøre for juleevangeliet, dit alle jo er underveis – både den hellige familie, gjeterne og vismennene. Brødre og søstre, la oss gå av sted, for livet er en pilegrimsferd. La oss reise oss, la oss våkne, for et lys er blitt tent i natt. Det er et mildt lys og minner oss om at i vår litenhet er vi elskede barn, lysets barn (jf. ). Brødre og søstre, la oss fryde oss sammen, for ingen vil noensinne slukke dette lyset, Jesu lys, som fra i natt av stråler i verden.
