ÃÛÌÒ½»ÓÑ

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I sin bok Farens skygge skildrer den polske forfatteren den hellige Josefs liv i form av en roman. Josefs skikkelse beskrives ved hjelp av et meget talende bilde, nemlig en skygge. Overfor Jesus er Josef vår himmelske Fars jordiske skygge: Han drar omsorg for ham, han beskytter ham, han er alltid der for å kunne følge ham skritt for skritt. Tenk bare på det Moses minnet folket om: «I ørkenen […] så du hvordan Herren din Gud bar deg som en mann bærer sitt barn, hele den veien dere gikk» (). Gjennom hele sitt liv utøvde Josef farskap på denne måten [25].

Ingen blir født som far; far blir man. Ikke bare ved å sette et barn til verden, men ved å dra omsorg for det på en ansvarlig måte. Hver gang noen påtar seg ansvaret for et annet menneskes liv, utøver vedkommende på sett og vis farskap overfor det mennesket.

I vår tid er det ofte som om barn ikke har noen far. Også dagens Kirke har behov for fedre. Den hellige Paulus’ formaning til korinterne er stadig aktuell: «Om dere har tusen lærere i Kristus, har dere ikke mange fedre» (); og enhver prest og biskop burde, som apostelen, kunne tilføye: «Det var jeg som ble deres far i Kristus Jesus da jeg ga dere evangeliet» (ibid.). Og til galaterne sier Paulus: «Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte til Kristus får skikkelse i dere» ().

Å være far innebærer å lede barnet i dets møte med livet og virkeligheten. Ikke å holde det tilbake, ikke å sperre det inne, ikke å ville eie det, men å gjøre det skikket til valg, til frihet, til oppbrudd. Kanskje er det derfor at Josef tradisjonelt kalles ikke bare for «far», men også for «kysk». Dette er ikke et rent følelsesmessig tilnavn, men sammenfatter en grunnholdning, nemlig det motsatte av eiesyke. Kyskhet er frihet fra eierskap, på alle områder i livet. Kun kysk kjærlighet er virkelig kjærlighet. Eiesyk kjærlighet blir etter hvert alltid farlig, den tar til fange, den kveler, den gjør ulykkelig. Gud selv elsket mennesket med kysk kjærlighet, og han lot det stå fritt også til å gjøre feil og vende seg mot ham. Kjærlighetens logikk er alltid en frihetens logikk, og Josef klarte å elske usedvanlig fritt. Han satte aldri seg selv i sentrum. Han klarte å tre i skyggen, å sette Maria og Jesus i sentrum for sitt liv.

Josef finner lykken ikke i å ofre seg selv, men i å gi seg selv hen. Det er ingen frustrasjon å merke i denne mannen, bare tillit. Hans vedvarende taushet er aldri opptakt til klagemål, men til tillitsfulle gjerninger. Verden trenger fedre. Den forkaster tyranner, altså dem som for å fylle egen tomhet prøver å eie andre. Verden forkaster dem som ikke skiller mellom autoritet og autoritarisme, mellom tjeneste og servilitet, mellom utveksling og undertrykkelse, mellom nestekjærlighet og det å sy puter armene på folk, mellom styrke og ødeleggelse. Ethvert ekte kall fødes av selvhengivelse, som er den modne form for ren selvoppofrelse. Også av prester og ordensfolk kreves denne type modenhet. Der hvor et ekteskapelig, sølibatært eller jomfruelig kall ikke utvikler selvhengivelsens modenhet, men stopper opp ved selvoppofrelse, blir den ikke til et tegn på kjærlighetens skjønnhet og glede, men kan derimot komme til å uttrykke ulykkelighet, tristhet og frustrasjon.

Et farskap som motstår fristelsen til å leve barnas liv gjør rom for det uhørte og usette. Ethvert barn bærer i seg et mysterium, noe uhørt og usett, og det er bare ved hjelp av en far som respekterer sitt barns frihet at dette mysteriet får komme til full utfoldelse – en far som er seg bevisst at virkelig oppdrager og virkelig far er han først når han har gjort seg selv «unyttig», når han ser at barnet blir selvstendig og vandrer alene på livets stier, når han blir som Josef, som alltid visste at barnet ikke var hans eget, men ganske enkelt var betrodd hans omsorg. I grunnen er det det Jesus lar oss forstå når han sier: «Dere skal ikke kalle noen her på jorden far, for én er deres Far, han som er i himmelen» ().

Når vi på et eller annet vis utøver farskap, må vi alltid huske på at det aldri dreier seg om utøvelse av eierskap, men om et «tegn» som viser til et høyere farskap. På sett og vis er vi alle alltid i Josefs stilling: en skygge av vår ene Far i himmelen, som «lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige» (), og en skygge som følger Sønnen.

[24] Originalutgave: Cień Ojca, Warszawa, 1977

[25] Jf. den hellige Johannes Paul II, den apostoliske formaning , 7–8: AAS 82 (1990), 12–16

***

Patris corde på norsk:
Innledningen
1. En elsket far
2. En far i ømhjertethet
3. En far i lydighet
4. En far i mottagelighet
5. En far med kreativt mot
6. En arbeidende far
7. En far i skyggen
8. Avslutningen