ÃÛÌÒ½»ÓÑ

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Lørdag 25. januar ble bønneuken for kristen enhet avsluttet med økumenisk vesper ved Paulus' grav i (St. Paulus utenfor murene) i Roma.

Ved vesperen ble blant annet bibelteksten for årets bønneuke lest:

Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» […] ()

Her følger hele prekenen:

Når Jesus kommer fram til sine venner, Marta og Maria, har deres bror, Lasarus, alt vært død i fire dager. Tilsynelatende er alt håp ute. Martas første ord uttrykker da også hennes smerte og klage over at Jesus er kommet for sent: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død» (Joh 11,21). Men samtidig tenner Jesu komme et håpets lys i Martas hjerte og får henne til å komme med en trosbekjennelse: «Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg» (vers 22). – Dette er den innstillingen som går ut på å la døren alltid stå åpen, aldri lukket! – Og Jesus taler faktisk til henne om oppstandelsen fra de døde ikke bare som en hendelse som vil finne sted ved tidenes ende, men som noe som skjer allerede i nå, ettersom han selv er oppstandelsen og livet. Og så stiller han henne et spørsmål: «Tror du dette»? (vers 26). Og dette spørsmålet går også til oss, til deg, til meg: «Tror du dette?».

La oss vie også dette spørsmålet oppmerksomhet: «Tror du dette?». Det er et kort, men krevende spørsmål.

Med Jesus oppstår håpet alltid på nytt

Dette ømme møtet mellom Jesus og Marta, som vi har hørt om i evangeliet, lærer oss at selv i stunder preget av fortvilelse er vi ikke alene og at vi kan fortsette å håpe. Jesus gir liv, også når alt håp tilsynelatende er ute. Etter et smertefullt tap, en sykdom, en bitter skuffelse, svik eller andre vanskelige erfaringer, kan håpet vakle. Men selv om hver og en av oss til tider kan bli grepet av fortvilelse eller komme borti mennesker som har mistet alt håp, sier evangeliet oss at med Jesus fødes håpet alltid på nytt, for ut av dødens aske står reiser han oss alltid opp igjen. Jesus reiser oss alltid opp igjen, han gir oss styrke til å vandre på nytt, til å starte på nytt.

Kjære, brødre og søstre, la oss aldri glemme: Håpet skuffer ikke! Håpet skuffer aldri! Håpet er tauet som vi holder oss fast i, med ankeret liggende oppe på stranden. Og dette skuffer aldri!

Det er ikke dødfødt å arbeide for enhet

Dette er viktig også for livet til kristne felleskap, våre Kirker og våre økumeniske relasjoner. Iblant blir det altfor slitsomt for oss, de faktiske resultatene av vår innsats gjør oss motløse, det forekommer oss at selv dialog og samarbeid oss imellom er håpløst, ja nesten dødsdømt. Og alt dette får oss til å gjennomgå en lignende engstelse som Marta. Men Herren kommer. Tror vi dette? Tror vi at han er oppstandelsen og livet? Som høster våre anstrengelser og alltid gir oss nåde til å gjenoppta vandringen sammen? Tror vi dette?

Alle har vi mottatt den samme Ånd

Dette budskapet om håp står i sentrum for det jubelåret som vi har innledet. Apostelen Paulus – vi feirer hans omvendelse til Kristus i dag – fastslo følgende overfor de kristne i Roma: «Håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss» (). Alle – alle! – har vi mottatt den samme Ånd, og dette er grunnlaget for vår økumeniske vandring. Det er Ånden som leder oss under denne vandringen. Ikke praktiske ting for å forstå hverandre bedre. Nei, det er Ånden, og vi må følge denne Ånden.

Konsilet i Nikea: et felles utgangspunkt

Og dette jubelåret, som feires av Den katolske kirke, sammenfaller med et jubileum av stor betydning for alle kristne, nemlig 1700-årsjubileet for : konsilet i Nikea. Dette konsilet la vinn på å bevare Kirkens enhet i en vanskelig tid, og konsilfedrene godkjente enstemmig den trosbekjennelsen som mange kristne fortsatt fremsier hver søndag under eukaristifeiringen. Denne trosbekjennelsen er en felles bekjennelse av felles tro, som overskrider de splittelsene som i århundrenes løp har såret Kristi kropp. Så 1700-årsjubileet for konsilet i Nikea er altså et nådens år; det er også en gunstig leilighet for alle kristne som fremsier den samme trosbekjennelse og tror på den samme Gud: La oss gjenoppdage troens felles røtter, la oss bevare enheten! La oss alltid gå framover! Må den enheten, som vi alle ønsker å finne, virkelig komme i stand. Kommer dere ikke i tanke om det som en stor ortodoks teolog, , sa: «Jeg kjenner datoen for full enhet: dagen etter dommedag»? Men i mellomtiden må vi vandre sammen, arbeide sammen, be sammen, elske sammen. Og dette er veldig fint!

Dyrk voksende fellesskap!

Kjære brødre og søstre, denne vår felles tro er en dyrebar gave, men også en utfordring. Jubileet må jo ikke feires bare som et «historisk minne», men også som en forpliktelse til å vitne om det voksende fellesskapet mellom oss. Vi må se til at vi ikke går glipp av det, at vi knytter solide bånd, at vi dyrker gjensidig vennskap, at vi stadig virker for fellesskap og søskenskap.

En felles dato for påske?

I denne Bønneuken for kristen enhet kan vi se jubileet for konsilet i Nikea også som en tilskyndelse til å være utholdende under vandringen mot enhet. Ved en forsynets tilskikkelse vil påsken i år bli feiret på samme dag i den gregorianske og den julianske kalenderen, nettopp under dette økumeniske jubileet. Jeg fornyer min appell om at dette sammenfallet må tjene som en tilskyndelse for alle kristne om å ta et avgjørende skritt mot enhet, rundt en felles dato, en felles dato for påske (jf. , 17); og Den katolske kirke er villig til å godta en dato som alle ønsker: en enhetens dato.

Takk til alle som har deltatt!

Jeg takker metropolitten Polykarpos, som representant for , erkebiskop , som representant for Den anglikanske kirke. Han avslutter sin verdifulle tjeneste, som jeg er meget takknemlig for – jeg ønsker ham vel når han vender tilbake til sitt hjemland. Jeg takker også representantene for andre Kirker som deltar på dette lovprisningsofferet i kveld. Det er viktig å be sammen, og deres nærvær her i kveld er en kilde til glede for alle. Jeg hilser også studentene støttet av Komiteen for kulturelt samarbeid med De ortodokse kirker, ved , alle dem som deltar på studieoppholdet ved , og de mange andre økumeniske grupper og pilegrimer som er kommet til Roma for å være med på denne feiringen. Må hver av oss, som den hellige Paulus, finne håpet i Guds menneskevordne Sønn og gi det videre til andre, overalt der håpet er blitt borte, livet slått i stykker eller hjertene er knust av motgang (jf. julepreken, 24. desember 2024).

Tror vi på fellesskap?

I Jesus er det alltid mulig å håpe. Han opprettholder håpet også under vår felles vandring mot ham. Og igjen dukker det opp, det spørsmålet som Marta fikk og som i kveld går til oss: «Tror du dette?». Tror vi på fellesskapet oss imellom? Tror vi at håpet ikke skuffer?

Kjære søstre, kjære brødre, dette er tiden for å bekrefte vår trosbekjennelse, vår tro på den ene Gud, og i Kristus Jesus å finne veien til enhet. La oss, mens vi venter at Herren «skal komme igjen med herlighet og dømme levende og døde» (), aldri gå lei av å vitne, for alle folkeslag, om Guds enbårne Sønn, kilden til alt vårt håp!