ÃÛÌÒ½»ÓÑ

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Den 2. oktober var det messe på Petersplassen i anledning åpningen av synodeforsamlingen, som vil pågå til søndag 27. oktober. Ved slutten av sin preken oppfordret pave Frans alle til bønn og faste for fred mandag 7. oktober. Søndag 6. oktober vil han selv dra til Santa Maria Maggiore-basilikaen i Roma og be om fred

På  er evangelieteksten:

Nettopp da kom disiplene og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. […] Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt. ()

Her følger hele prekenen:

I dag feirer vi den liturgiske minnedagen for de hellige verneengler, og vi åpner bispesynodens plenumssesjon. Etter å ha lyttet til Guds ord, kan vi nå i vår betraktning ta utgangspunkt i tre bilder: stemmen, tilflukten og barnet.

1. Stemmen

Først stemmen. Mens de er underveis til det lovede land, sier Gud til folket at de skal «høre på det han sier», den engelen som han har sendt (jf. ). Det er bilde som berører oss nært, for også synoden er en vandring, en vandring der Herren i våre hender legger historien, drømmene og forhåpningene til et stort Folk – søstre og brødre spredt ut over hele verden, besjelet av den samme tro, beveget av det samme ønske om hellighet – for at vi med dem og for dem skal forsøke å forstå hvilken vei vi skal gå for å komme dit Herren ønsker å føre oss. Men vi, hvordan kan vi lytte til «engelens stemme»?

En måte er respektfullt og oppmerksomt, i bønn og i lys av Guds ord, å ta imot alle de bidragene som er blitt samlet i løpet av disse tre årene med arbeid, utveksling, diskusjoner og dessuten tålmodige anstrengelser for å rense sinn og hjerte. Med Den hellige ånds hjelp dreier det seg om å lytte til og forstå stemmene – altså alle ideene, forventningene, forslagene – for sammen å skjelne stemmen til Gud, som taler til Kirken (jf. Renato Corti, Quale prete?, Appunti inediti). Som vi har sagt flere ganger er vår forsamling ingen parlamentarisk forsamling, men et sted for å lytte i fellesskap, der, slik den hellige Gregor den store sier, det som noen har i seg i en viss utstrekning, andre eier i sin helhet, og der selv om noen har spesielle gaver, tilhører alt alle, som søsken i «Åndens kjærlighet» (jf. prekener over evangeliene, XXXIV).

En betingelse må være oppfylt for at dette skal kunne skje: Vi må befri oss selv for alt det som, i oss og mellom oss, kan hindre «Åndens kjærlighet» i å skape harmoni i mangfold. De som arrogant mener og hevder å ha enerett til å høre Herrens stemme, er ikke i stand til det (jf. ). Hvert eneste ord må bli tatt imot med takknemlighet og med enkelhet, for å kunne bli et ekko av det som Gud har gitt til beste for alle søsken (jf. ). Konkret betyr det at vi må passe på ikke å forvandle våre bidrag til flisespikkeri som skal forsvares, eller agendaer som skal tres nedover ørene på folk; vi må passe på å tilby våre bidrag som gaver som er ment å deles, og være beredt til å ofre særinteresser, om det kan tjene til å kalle noe nytt til live etter Guds plan. Ellers vil vi ende opp i å lukke oss inne i dialoger mellom døve, der hver enkelt forsøker «å mele sin egen kake» uten å lytte til andre, og framfor alt uten å lytte til Herrens stemme.

Det er ikke vi som har løsningene på problemene vi står overfor, men Herren (jf. ), og la oss huske at i ørkenen leker man ikke: Om en ikke passer på hvem det er man følger og antar at en kan greie seg selv, kan en dø av sult og tørst og dra andre med seg. Så om vi virkelig ønsker å komme oss trygt framover, forbi begrensninger og vanskeligheter, må vi altså lytte til Guds stemme og hans engels stemme.

2. Tilflukten

Og dermed kommer vi til det andre bildet: tilflukten, som kan symboliseres ved beskyttende vinger: «Under hans vinger kan du søke ly» (). Vingene er sterke redskaper, med kraftige bevegelser er de i stand til å svinge en kropp opp fra jorden. Men selv om de er så sterke, kan de også senkes og samles og bli til et skjold og et lunt reir for de små, som trenger varme og beskyttelse.

Dette er et symbol på det som Gud gjør for oss, men også et forbilde for oss, som vi bør følge, spesielt nå under forsamlingen. Blant oss, kjære brødre og søstre, finnes det mange sterke, vel forberedte mennesker, i stand til å svinge seg opp med kraftig bevegende betraktninger og idérik innsikter. Alt dette er en skatt, som virker stimulerende på oss, som driver oss, som iblant tvinger oss i til å tenke på en mer åpen måte og til å gå framover med bestemthet, og som også hjelper oss å stå fast i troen også når vi står overfor utfordringer og vanskeligheter. Et åpent hjerte, et hjerte i dialog. Herrens Ånd holder ikke til i et hjerte som er låst i sine egne overbevisninger. Å åpne seg er en gave, en gave som til rett tid må forenes med evnen til å slappe av i musklene og bøye seg ned, for å tilby hverandre en god omfavnelse og et tilfluktssted: for å være, slik den hellige Paul VI sa, «et hjem […] med søsken, et verksted med intens aktivitet, en nattverdssal av brennende spiritualitet» (tale til formannskapet for den italienske bispekonferanse, 9. mai 1974).

Jo mer hver enkelt av oss føler seg omgitt av venner som er glade i, respekterer og setter pris på oss, venner som ønsker å lytte til det vi har å si, desto mer vil vi føle oss fri til å uttrykke oss spontant og fritt.

Og for oss er ikke dette bare en teknikk som «tilrettelegger» – sant nok finnes det «tilretteleggere» på synoden, men dette er for å lette gjennomføringen –, dette er ikke bare en teknikk som «tilrettelegger» for dialog og heller ikke bare kommunikasjonsdynamikk for grupper. Å omfavne, å beskytte og å dra omsorg for inngår jo i Kirkens natur. Å omfavne, å beskytte og å dra omsorg. Kirken er ved sitt kall et gjestfritt samlingssted, der «kollegial kjærlighet forlanger en perfekt harmoni, som fører til dens moralske styrke, dens åndelige skjønnhet, dens eksemplaritet» (ibid.). «Harmoni» er et meget viktig ord. Det handler ikke om flertall ogmindretall; det kan være et første steg. Det som er viktig, det som er vesentlig er harmonien, den harmoni som bare Den hellige ånd kan få i stand. Han er harmoniens mester, som ut fra mange ulikheter, mange forskjellige stemmer, er i stand til å skape en eneste stemme. Tenk på pinsemorgen, hvordan Ånden skapte harmoni mellom ulikheter. Kirken trenger «fredelige og åpne steder», som må skapes først og fremst i hjertene, der hver enkelt føler seg tatt imot som et barn i morens armer (jf. ; ) og som et spedbarn løftet opp til farens kinn (jf. ; ).

3. Barnet

Og dermed kommer vi til det tredje bildet: barnet. Det er Jesus selv, i evangeliet, som stiller det «midt iblant dem», som viser det til disiplene og ber dem vende om og bli små som det. De hadde spurt ham hvem som var den største i himmelriket. Han svarer med å oppmuntre dem til å bli like små som et barn. Men ikke bare det: Han tilføyer at den som tar imot et lite barn i hans navn, tar imot ham (jf. Matt 18,1–5).

Og for oss er dette paradokset vesentlig. Ettersom synoden er så viktig, kreves det i en viss forstand at vi er «store» – i sinn, i hjerte, i anskuelser –, for de er «store» og ømtålige, de spørsmål som må behandles, og brede, universelle, de sammenhengene, som de inngår i. Men nettopp derfor kan vi ikke tillate oss å ta øynene bort fra barnet, som Jesus fortsetter å stille i midten av våre møter og våre møtebord, for å minne oss om at for å kunne være «på høyde» med den oppgave som vi er betrodd, må vi bøye oss ned, gjøre oss selv små, og ta imot hverandre som nettopp det, i all ydmykhet. Den høyeste i Kirken er den som bøyer seg lengst ned.

La oss huske at det er nettopp ved å gjøre oss små at Gud «viser hva sann storhet er, ja, hva det vil si å være Gud» (Benedikt XVI, , 11. januar 2009). Det er ikke tilfeldig at Jesus sier at barnas engler «ser alltid den himmelske Fars ansikt» (jf. ): at de altså er som et «teleskop» for Faderens kjærlighet.

Brødre og søstre, la oss gjenoppta denne kirkelige vandingen med et blikk for verden, for det kristne fellesskap står alltid til tjeneste for menneskeheten, for å forkynne evangeliets glede for alle. Det er det behov for, spesielt i denne dramatiske timen i vår historie, mens krigsvinder og flammer av vold fortsetter å omvelte hele folk og nasjoner.

Søndag 6. oktober bønn om fred i Santa Maria Maggiore

For å be om den hellige Marias forbønn for fred vil jeg kommende søndag besøke Santa Maria Maggiore-basilikaen, be rosenkransbønnen og rette en inderlig bønn til jomfruen. Om det lar seg gjøre, ber jeg også dere, medlemmer av synoden, om å forene dere med meg ved den anledningen.

Mandag 7. oktober bønn og faste for fred

Og dagen etter, den 7. oktober, ber jeg alle om å være med på en dag med bønn og faste for fred i verden.

La oss vandre sammen. La oss lytte til Herren. Og la Åndens bris føre oss.

Les også: