ÃÛÌÒ½»ÓÑ

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

«Forlat meg ikke i alderdommen» (jf. )

Kjære brødre og søstre!

Gud forlater aldri sine barn – aldri i livet. Heller ikke når vi kommer opp i årene og kreftene begynner å ta slutt, når håret gråner og vi har utspilt vår sosiale rolle, når vårt liv blir mindre produktivt og til og med kan synes unyttig. Gud ser ikke det øynene ser (jf. ), og han unnser seg ikke for å velge dem som i manges øyne er uviktige. Han vraker ingen stein, tvert imot utgjør de «gamle» den trygge grunnmur som de «nye» steinene kan hvile på, slik at de sammen bygges opp til et åndelig hus (jf. ).

Hele Den hellige skrift er en fortelling om Herrens trofaste kjærlighet. Av den fremgår en trøstende visshet: Gud fortsetter å vise oss sin barmhjertighet, alltid, i alle faser av livet, og under alle omstendigheter, selv når vi selv er troløse. Salmene er fulle av menneskehjertets undring over at Gud tar seg av oss, til tross for vår ubetydelighet (jf. ); de forsikrer oss om at Gud har vevd hver av oss siden morslivet (jf. ), og om at han aldri, selv ikke i dødsriket, vil overgi vår sjel (jf. ). Så vi kan være sikre på at han vil forbli hos oss også i alderdommen, så meget mer som aldring er et tegn på velsignelse i Bibelen.

Men i Salmene finner vi også denne innstendige bønnen til Herren: «Kast meg ikke bort i alderdommens år» (). Et sterkt uttrykk, meget nakent. Det får oss til å tenke på Jesu ekstreme lidelse, da han på korset ropte: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» ().

Så i Bibelen finner vi vissheten om Guds nærhet gjennom hele livet så vel som frykten for å bli forlatt, spesielt når vi blir gamle og når vi har det vondt. Det er ingen motsigelse her. Hvis vi ser oss rundt, er det ikke vanskelig å verifisere at disse uttrykkene gjenspeiler en helt opplagt virkelighet. Altfor ofte er ensomhet den bitre følgesvenn for oss eldre og besteforeldre. Som biskop av Buonos Aires besøkte jeg ofte sykehjem og ble klar over hvor sjelden menneskene der fikk besøk: Enkelte hadde ikke sett sine kjære på mange måneder.

Det er mange grunner til denne ensomheten: I mange land, framfor alt de fattigste, blir eldre mennesker alene igjen fordi deres barn er nødt til å utvandre. Jeg tenker også på de mange konfliktsituasjonene. Mange eldre blir alene igjen fordi mennene – både unge og fullvoksne – blir innkalt til fronten, og fordi kvinnene, særlig mødre med små barn, forlater landet for å trygge barna. I byer og landsbyer ødelagt av krig blir da mange eldre og gamle mennesker alene igjen, som de eneste tegn på liv i områder tilsynelatende fullstendig behersket av forlatthet og død. Og i enkelte lokale kulturer, andre steder i verden, finnes en meget inngrodd villfarelse, som fremkaller fiendtlighet overfor eldre mennesker, som mistenkes for å ty til hekseri for å tappe unge mennesker for livskraft. Hvis et ungt menneske rammes av tidlig død, sykdom eller vanskjebne, plasseres skylden hos et eller annet eldre menneske. Denne mentaliteten må bekjempes og utryddes. Den er en av flere grunnløse fordommer, som kristentroen har satt oss fri fra, men som fortsatt nører opp under en vedvarende generasjonskonflikt mellom unge og eldre.

Om vi tenker etter, finnes denne beskyldningen mot de eldre om at «de stjeler fremtiden fra de unge» overalt nå for tiden. Den forekommer, under andre former, også i de mest avanserte og moderne samfunn. For eksempel er den nå vidt utbredt, overbevisningen om at de eldre belaster de unge med kostnadene for eldreomsorg, og på denne måten tar ressurser fra utviklingen av landet og dermed fra de unge. Dette er en forvrengt virkelighetsoppfatning. Det er som om de eldres overlevelse skulle utgjøre en fare for de unges overlevelse. Som om det for å hjelpe fram de unge skulle være nødvendig å forsømme de eldre, eller til og med å kvitte seg med dem. Motsetningsforholdet mellom generasjonene er et bedrag, en giftig frukt av konfrontasjonskulturen. Å sette unge opp mot eldre er uakseptabel manipulasjon: «Det som står på spill er enheten mellom våre forskjellige livsfaser, det vil si vårt virkelige referansepunkt når det gjelder å forstå og verdsette menneskelivet i dets helhet» (katekese, 23. februar 2022).

Den Salmen vi siterte tidligere – med bønnfallelsen om ikke å bli forlatt i alderdommen – taler om en sammensvergelse mot de eldres liv. Dette kan virke som en overdrivelse, men ikke om vi tar i betraktning at ensomheten til eldre og tilsidesettingen av dem verken er tilfeldig eller uunngåelig, men frukten av valg – politiske, økonomiske, sosiale og personlige – som ikke anerkjenner hvert enkelt menneskes uendelige verdighet, «uavhengig av enhver omstendighet, tilstand eller situasjon personen måtte befinne seg i» (, 1). Dette skjer når verdsettelsen av hver enkelt går tapt, når menneskene bare blir kostnader, i noen tilfeller for høy til at man vil betale den. Enda verre er det at ofte ender de eldre selv opp med å underligge denne mentaliteten og tenker på seg selv som en byrde. De kan selv være de første til å ønske sin tilbaketrekning.

På den annen side det i dag slik at mange kvinner og menn søker å realisere seg selv i et liv som er mest mulig selvstendig og ubundet av andre. Samhørigheten er i krise, og enkeltindividene gjør seg gjeldende; overgangen fra «vi» til «jeg» synes å være en av vår tids mest fremtredende tegn. Familien, som er den første og mest grunnleggende bestridelse av at man skulle kunne berge seg alene, er et av denne individualistiske kulturens ofre. Men etter hvert som man eldes og styrken gradvis svekkes, viser individualismens blendverk – illusjonen om ikke å trenge noen og kunne leve uten bånd – seg for det den er; tvert imot finner man ut at man trenger alt, men står alene, uten lenger noen hjelp, uten noen å stole på. Dette er en trist oppdagelse som mange først gjør når det er for sent.

Ensomhet og tilsidesetting er nå vanlig i våre omgivelser. Det er flere årsaker til det: I enkelte tilfeller er de resultatet av en bevisst utestengning, en slags trist «sosial sammensvergelse»; i andre tilfeller dreier det seg dessverre om et personlig valg. Andre ganger igjen later som om det er selvvalgt og lider i stillhet. Stadig mer mister vi «sansen for søskenskap» (, 33) og har vondt for ganske enkelt å forestille oss noe annet.

Hos mange eldre kan vi observere den følelse av resignasjon som beskrives i Ruts bok i forbindelse med den gamle Noomi. Etter at hennes mann og sønner har dødd, oppfordrer hun de to svigerdøtrene sine, Orpa og Rut, til å vende tilbake til deres opprinnelige hjemsted og hjem (jf. ). Noomi – som mange eldre i dag – er redd for å bli alene, men klarer likevel ikke å forestille seg noe annet. Som enke er hun seg bevisst at hun er lite verdt i samfunnets øyne, og hun er overbevist om å være en byrde for de to unge, som i motsetning til henne selv har hele livet foran seg. Derfor tenker hun at at det er bedre å trekke seg tilbake, og oppfordrer selv sine unge svigerdøtre til å forlate henne og bygge seg en fremtid et annet sted (jf. ). Hennes ord er en sammenfatning av sosiale og religiøse konvensjoner, som tilsynelatende er uforanderlige og som tilsynelatende besegler hennes skjebne.

Bibelfortellingen gir oss to alternative svar på Noomis oppfordring og altså på alderdom. En av svigerdøtrene, Orpa, også hun glad i Noomi, kysser henne kjærlig, men godtar det som også for henne synes å være den eneste mulige løsningen, og går sin vei. Rut derimot, vil ikke rive seg løs fra Noomi, og retter følgende overraskende ord til henne: «Ikke tving meg til å forlate deg» (). Hun er ikke redd for å utfordre sedvaner og allmenne oppfatninger, hun merker at den eldre kvinnen trenger henne, og blir modig ved hennes side i det som blir begynnelsen på en ny reise for begge to. Alle vi som er vant til ideen om at ensomhet er en uunngåelig skjebne, kan lære av Rut at på oppfordringen: «Ikke forlat meg!» er det mulig å svare: «Jeg forlater deg ikke». Hun nøler ikke med å endevende det som synes en uforanderlig virkelighet: Å leve i ensomhet kan ikke være det eneste alternativet! Det er ingen tilfeldighet at Rut – hun som forblir ved den gamle Noomis side – er stammor til Messias (jf. ), til Jesus, Immanuel, han som er «Gud med oss», han som bringer Guds nærvær og nærhet til alle mennesker, uansett livssituasjon og alder.

Ruts frihet og mot innbyr oss til å slå inn på en ny vei: La oss følge i hennes fotspor, la oss begi oss i vei med denne unge, fremmede kvinnen og den gamle Noomi, la oss ikke være redde for å endre våre vaner og heller ikke for å forestille oss en annen fremtid for våre eldre. Vår takk går til alle dem som, om enn med mange ofre, følger Ruths eksempel og tar seg av et eldre menneske, eller rett og slett daglig viser sin nærhet til slektninger eller bekjente som ikke lenger har noen andre. Rut valgte å bli hos Noomi og ble velsignet: med et godt giftermål, med etterkommere, med et land. Dette gjelder alltid og for alle: Om vi bistår eldre mennesker, om vi anerkjenner deres uunnværlige rolle i familien, i samfunnet og i Kirken, vil også vi motta mange gaver, mange nådegaver, mange velsignelser!

La ikke besteforeldrene og de eldre i våre familier måtte unnvære vår ømhet på deres fjerde Verdensdag, la oss besøke dem som er motløse og ikke lenger håper på muligheten av en fremtid som er annerledes! La oss, opp mot en egoistiske holdning som fører til tilsidesetting og ensomhet, stille det åpne hjerte og det glade ansikt til dem som har mot til å si: «Jeg forlater deg ikke» og til å begi seg ut på en vandring som er annerledes.

Jeg velsigner alle dere, kjære besteforeldre og eldre, og også alle dem som er dere nær, og jeg ber for dere. Vær snill og ikke glem å be for meg!

Roma, Laterankirken, 25. april 2024

FRANS

***