ÃÛÌÒ½»ÓÑ

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Før katekesen 15. februar ble det lest fra Matteusevangeliet:

Gå og forkynn: ‘Himmelriket er kommet nær!’ Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave. Skaff dere ikke gull eller sølv eller kobbermynter til å ha i beltet, ikke veske til reisen, heller ikke to kjortler eller sandaler eller stav. For en arbeider er verd sin føde. […] Jeg sender dere ut som sauer blant ulver. ()

Samvær og utsendelse henger nøye sammen

«Han pekte ut tolv, som han også kalte apostler, for at de skulle være sammen med ham, og for at han kunne sende dem ut for å forkynne» (). Det kan virke selvmotsigende at apostlene blir kalt både til å være sammen med Jesus og til å gå ut og forkynne. Men for Jesus henger disse to tingene nøye sammen: Vi kan ikke være sammen med ham uten også å gå ut, og omvendt.

Kristus «kalte til seg» disiplene (). Før de kan bedrive noen slags kristen aktivitet må disiplene møte Herre, være sammen med ham og motta hans lys. Å vitne om Herren er jo å stråle med hans lys.

Herren sender ut disiplene allerede før de har avsluttet sin læreperiode, faktisk like etter å ha kalt dem. Det betyr at utsendelse er en del av kristen formasjon. Å følge Kristus er ikke å leve for seg i en avsondrethet. Uten forkynnelse, uten tjeneste, uten sendelse kan ikke vårt forhold til Jesus vokse.

Utsendingstalen i kapittel 10 i Matteusevangeliet

Kristi «utsendingstale» til disiplene er så å si forkynnelsens «grunnlov» (jf. ). Paven trakk fram tre ting fra denne talen ved å svare på noen spørsmål: Hvorfor forkynne? Forkynne hva? Hvordan forkynne?

Hvorfor forkynne?

«Gi som gave det dere fikk som gave» (vers 8). Å møte Jesus, å bli kjent med ham, å oppdage at vi er elsket og frelst: Dette er den vakre, umåtelig store gaven som vi mottar. Vi kan ikke beholde den for oss selv, men har behov for å spre den på lignende måte som vi mottok den. Med andre ord: «Vi har fått en gave, derfor er vi kalt til å gjøre oss selv til gave.»

Forkynne hva?

«Forkynn: ‘Himmelriket er kommet nær!’» (vers 7). Det er dette som må sies framfor alt og med alt. Gud er nær. I prekener blir folk ofte bedt om å foreta seg noe, og det er greit. Men la oss ikke glemme at hovedbudskapet er at Gud er nær. Han er nær, øm og barmhjertig.

Vi ønsker gjerne selv å være i sentrum, å være hovedpersonene, å gjøre og tale framfor å lytte og la oss forme. Men forkynnelsen må sette Gud i sentrum og gi andre mulighet til å ta imot ham og merke at han er nær. Selv må vi holde oss tilbake.

Hvordan forkynne?

Hvordan vi skal forkynne er det Jesus sier mest om. Forkynnelse angår jo ikke bare hodet, men hele oss: hode, hjerte og hender.

«Jeg sender dere ut som sauer blant ulver» (vers 16), sier Jesus. Dette inngår i den stilen vi bør ha. Han ber oss ikke om å bekjempe ulvene, altså om å være sterke, i stand til å argumentere og forsvare oss selv. Målet er ikke å være mektige og viktige og tallrike. Herren ber oss være milde, uskyldige, offervillige. Gjeteren vil selv beskytte oss mot ulvene. Ulver i saueham derimot vil bli avslørt og revet i stykker.

«Så lenge vi er lam, vil vi vinne, og selv om vi er omgitt av mange ulver, vil vi klare å overvinne dem. Men hvis vi blir til ulver, vil vi bli beseiret, for vi vil ikke ha gjeterens hjelp. Han gjeter ikke ulver, men lam» (den hellige , ).

«Skaff dere ikke gull eller sølv eller kobbermynter til å ha i beltet, ikke veske til reisen, heller ikke to kjortler eller sandaler eller stav» (versene 9–10). Jesus sier ikke hva hans utsendte skal ha med seg, men hva de ikke skal ha med seg. Disiplene skal altså ikke satse på materiell sikkerhet, de skal ikke være verdslige. Å forkynne er å vise Jesus snarere enn å snakke om Jesus.

Til sist minnet paven om at Herren sender ut disiplene sammen, ikke alene.

Hele katekesen som og som

Sammendrag på norsk av de foregående katekesene i denne serien:
1. Kallet til apostolat (Matt 9,9–13)
2. Jesus, forbilde for forkynnelse
3. Jesus, læremester i forkynnelse