ÃÛÌÒ½»ÓÑ

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

 var det tradisjonell askeonsdagsfeiring på Aventinerhøyden i Roma. Deltakerne gikk i botsprosesjon fra  til , og der ble det feiret askeonsdagsmesse med pave Frans.

Her følger pavens preken:

«Nå er den rette tid»

«Se, nå er den rette tid, nå er frelsens dag!» (). Med dette utsagnet hjelper apostelen Paulus oss å tre inn i fastetidens ånd. Fastetiden er jo den rette tid for å vende tilbake til det vesentlige, for å befri oss fra alt tyngende, for å forsone oss med Gud, for å la Den hellige ånds ild, som ligger skjult i asken av vår skrøpelige menneskelighet, flamme opp på nytt. Vende tilbake til det vesentlige. Dette er en nådetid for å sette i verk det som Herren ba oss om ved begynnelsen av første lesning: «Vend om til meg av hele deres hjerte» (). Vende tilbake til det vesentlige, som er Herren.

Askeritusen fører oss inn i denne tilbakevendingen og retter to oppfordringer til oss: La oss vende tilbake til sannheten om oss selv, og la oss vende tilbake til Gud og hverandre.

Tilbake til sannheten om oss selv

Først tilbakevendingen til sannheten om oss selv. Asken minner oss om hvem vi er og hvor vi kommer fra, den fører oss tilbake til livets grunnleggende sannhet: Bare Herren er Gud, og vi er hans henders verk. Vi har liv, mens han er livet. Han er Skaperen, mens vi er skrøpelig leire som blir formet av hans hender. Dette er vår sannhet. Vi kommer fra jorden og trenger himmelen, ham selv; med Gud vil vi komme til å stå opp fra vår aske, men uten ham er vi støv. Og når vi ydmykt bøyer hodet for å motta asken, la oss da minne vårt hjerte om denne sannheten: Vi er Herrens, vi tilhører ham. For han «formet mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det» (): Vi eksisterer altså fordi han blåste livspust i oss. Og som ømhjertet og barmhjertig Far gjennomlever også han fastetiden, ettersom han lengter etter oss, venter på oss, venter på at vi vender tilbake. Og han oppmuntrer oss stadig til ikke å være fortvilet, selv når vi faller i vår skrøpelighets og vår synds støv, for «han vet hvordan vi er skapt, han husker at vi er støv» (). La oss høre dette igjen: Han husker at vi er støv. Gud vet det; vi derimot glemmer det ofte og tenker at vi er selvtilstrekkelige, sterke og uovervinnelige uten ham; vi bruker sminke for å synes bedre enn vi er: Vi er støv.

Fastetiden er altså en tid for å huske hvem Skaperen er og hvem skapningen er, for å forkynne at bare Gud er Herren, for å befri oss fra fordringen om å være nok i oss selv og fra trangen til å sette oss selv i sentrum, til å være best i klassen, til å tenke at vi ved vår dyktighet alene kan være livets hovedpersoner og forvandle vår omverden. Dette er den rette tid for å vende om, for aller først å endre vårt syn på oss selv, for å se inn i oss selv: Hvor mange distraksjoner og hvor mye overfladiskhet avleder oss fra det som teller! Hvor mange ganger konsentrerer vi oss vel ikke mest om våre lyster og appetitter, vi går lenger og lenger bort fra hjertets sentrum og glemmer å fatte meningen med at vi er i verden. Fastetiden er en sannhetens tid, en tid for å la maskene falle – de vi har på oss til daglig for å fremtre som fullkomne i verdens øyne –, en tid for å bekjempe, slik Jesus sa i evangeliet, falskhet og hykleri: ikke andres, men vår egen. Vi må se dem i øynene og kjempe.

Tilbake til Gud og hverandre

Det er et steg til: Asken innbyr oss også til å vende tilbake til Gud og våre søsken. Om vi vender tilbake til sannheten om oss selv og blir klar over at vi ikke er nok i oss selv, så oppdager vi nemlig at vi eksisterer bare takket være relasjoner: den opprinnelige relasjonen med Herren og våre vitale relasjoner med andre. Den aske som vi i dag mottar på vårt hode sier oss altså at enhver fordring om selvtilstrekkelighet er gal, og at å forgude vårt jeg er ødeleggende og stenger oss inne i et ensomhetens bur: å se seg i speilet og innbille seg at man er perfekt, innbille seg at man er verdens sentrum. Vårt liv er derimot først og fremst en relasjon: Vi har mottatt det fra Gud og fra våre foreldre, og vi kan alltid fornye det og få det til å vokse igjen takket være Herren og dem som han stiller ved vår side. Fastetiden er den rette tid for å gjenopplive våre relasjoner med Gud og med andre: for i stillhet å åpne oss for bønn og gå ut av vårt lukkede jegs borg, for å slite i stykker individualismens og isolasjonens lenker og gjennom møte og lytting, gjenoppdage dem som daglig vandrer ved vår side, og igjen lære å elske dem som våre brødre og søstre

Almissegiving, bønn og faste

Brødre og søstre, hvordan kan vi få til alt dette? For å gjennomføre denne vandringen – vende tilbake til sannheten om oss selv, vende tilbake til Gud og hverandre – blir vi innbudt til å gå tre store veier: almissegiving, bønn og faste. Dette er de klassiske veiene, det er intet nytt her. Jesus har sagt det, og det er klart: almissegiving, bønn og faste. Og dette skal ikke være ytre riter, men gester som uttrykker en fornyelse av hjertet. Almissegiving er ikke en kjapp gest for å lette vår samvittighet, for å rette litt på vår indre ubalanse, men med egne hender og egne tårer komme i berøring med de fattiges lidelser; bønn er ikke ritualisme, men dialog med Faderen, dialog preget av sannhet og kjærlighet; og faste er ikke ganske enkelt en smule avholdenhet, men en sterk gest for å minne vårt hjerte om hva det er som teller og om hva det er som forgår. Det Jesus sier er en «formaning som beholder sin helsebringende gyldighet også for oss: De ytre gester må alltid svare til hjertets oppriktighet og til konsekvent handlemåte. Hva tjener det vel til å rive i stykker klærne […] om hjertet forblir langt borte fra Herren, altså fra godhet og rettferdighet?» (). Men altfor ofte er det slik at våre gester og riter ikke rører ved livet, de er ikke sanne; kanskje gjør vi dem bare for å bli beundret av andre, for å motta applaus, for å høste ære. La oss huske følgende: Både i vårt personlige liv og i Kirkens liv er det ikke det ytre, ikke menneskelige dommer og ikke verdens påskjønnelse som teller; det eneste som teller er den kjærlighet og sannhet som Gud ser i dette livet.

Om vi stiller oss ydmykt under hans blikk, vil almissegiving, bønn og faste ikke forbli ytre gester, men uttrykke hvem vi virkelig er, nemlig Guds barn og hverandres søsken. Almissegivingen, kjærlighetsgjerningene, vil tilkjennegi våre medlidenhet med de trengende, den vil hjelpe oss å vende tilbake til de andre; bønnen vil gi stemme til vår indre lengsel etter å møte Faderen og få oss til vende tilbake til ham; fasten vil være den åndelige treningsrommet der vi med glede gir avkall på det som er overflødig og tyngende, for å blir mer fri innvendig, og vende tilbake til sannheten om oss selv. Møte med Faderen, indre frihet, medlidenhet.

Førti dager for å velge det som teller

Kjære brødre og søstre, la oss bøye hodet, motta asken, bli lette om hjertet. La oss sette ut på kjærlighetsgjerningenes vandring: Vi gis en «rett tid», førti gunstige dager, for å huske at vi ikke må mure oss inne med våre personlige behov og for å gjenoppdage gleden, ikke i å hope opp ting, men i omsorgen for dem som er i nød og trenger hjelp. La oss sette ut på bønnens vandring: Vi gis førti gunstige dager for igjen å gi Gud forrangen i vårt liv, for igjen å samtale med ham med hele vårt hjerte, ikke bare i små fristunder. La oss sette ut på fastens vandring: Vi gis førti gunstige dager for å finne tilbake til oss selv, for å begrense diktaturet til overfulle kalendere, fordringene fra et stadig mer overfladisk og besværlig ego, og i stedet velge det som teller.

Brødre og søstre, vi vil ikke la denne hellige tidens nåde smuldre bort: La oss feste blikket på Den korsfestede og vandre av sted, la oss svare sjenerøst på fastetidens sterke tilskyndelser. Og ved slutten av reisen vil vi med større glede møte livets Herre, vi vil møte ham, den eneste som reiser oss opp av vår aske.