ÃÛÌÒ½»ÓÑ

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 4. desember var evangelieteksten:

På den tiden sto døperen Johannes fram i ødemarken i Judea og forkynte: «Vend om, for himmelriket er kommet nær!» […] Folk dro ut til ham fra Jerusalem og hele Judea og landet omkring Jordan. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Men da han så at mange av fariseerne og saddukeerne kom for å bli døpt, sa han til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den vreden som skal komme? Bær da frukt som svarer til omvendelsen! […]» ()

Her følger alt det pave Frans sa før angelusbønnen:

Er Johannes hard? Hvorfor skal han være med i adventstiden?

Kjære brødre og søstre, god dag, god søndag!

I dag, på andre søndag i advent, presenterer evangeliet døperen Johannes’ skikkelse for oss. I teksten står det at han «hadde en kappe av kamelhår», at «maten hans var gresshopper og villhonning» (Matt 3,4), og at han oppfordret alle til å omvende seg: «Vend om, for himmelriket er kommet nær!» (vers 2). Han forkynte at riket var kommet nær. Dette var altså en streng og radikal mann, som ved første blikk kan virke litt hard og fryktinngytende. Men da må vi spørre vi oss: Hvorfor fremstiller Kirken ham hvert år som vår viktigste reisefelle i adventstiden? Hva gjemmer seg bak hans strenghet, bak hans tilsynelatende hardhet? Hva er Johannes’ hemmelighet? Hvilket budskap er det som Kirken gir oss i dag med Johannes?

Johannes tåler ikke hykleri

I virkeligheten er det ikke hard døperen først og fremst er, men allergisk mot dobbelthet. Da for eksempel noen fariseere og saddukeere, som var kjent for sitt hykleri, kom til ham, fikk han en meget sterk «allergisk reaksjon»! For noen av dem kom sannsynligvis til ham av nysgjerrighet eller av opportunisme ettersom Johannes var blitt meget populær. Disse fariseerne og saddukeerne følte at de hadde sitt på det tørre, og overfor døperens piskende appell, rettferdiggjorde de seg: «Vi har Abraham til far» (vers 9). I sin dobbelthet og innbilskhet tok de ikke imot nådestunden, de grep ikke muligheten til å begynne et nytt liv; de var lukket i sin formentlige rettferdighet. Så Johannes sier til dem: «Bær da frukt som svarer til omvendelsen!» (vers 8). Det er et skrik av kjærlighet, som fra en far som ser sitt barn ødelegge seg selv og sier: «Ikke kast bort livet ditt!» Hykleri, kjære brødre og søstre, er den største fare, for det kan ødelegge selv de mest hellige realiteter. Hykleri er en stor fare! Derfor er døperen – likesom Jesus senere – streng med hyklere. Vi kan for eksempel lese der Jesus taler meget sterkt til tidens hyklere. Og hvorfor gjør døperen og Jesus dette? For å ryste dem opp.

Vi må stige ned fra pidestallen

De som derimot følte seg som syndere, «dro ut til [Johannes] […] De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven» (vers 5–6). Slik er det: For å ta imot Gud er det ikke dyktighet, men ydmykhet det kommer an på. Dette er veien å gå for å ta imot Gud. Ikke vår dyktighet: «Vi er sterke, vi er et stort folk …». Nei, ydmykhet: «Jeg er en synder …», ikke abstrakt sett, nei, «av den og den og den grunn». Hver av oss må bekjenne, aller først for seg selv, sine egne synder, sine egne mangler, sitt eget hykleri. Man må stige ned fra pidestallen og dykke ned i angerens vann.

Hva med oss selv? Adventstid er nådetid

Kjære brødre og søstre, Johannes med sine «allergiske reaksjoner» får oss til å tenke etter. Er ikke vi selv iblant litt som de fariseerne? Kanskje vi ser ovenfra og ned på andre og tenker at vi er bedre enn de, at vi har vårt liv i vår hule hånd, at vi ikke trenger Gud, Kirken, våre søsken stadig vekk. Vi glemmer at bare i ett eneste tilfelle er det lov å se på noen ovenfra og ned: Hvis det er nødvendig for å hjelpe dem på beina; dette er det eneste tilfellet, i alle andre tilfeller er ikke lov. Advent er en nådens tid for å ta av oss våre masker – hver av oss har slike – og stille oss i kø sammen med de ydmyke; for å befri oss fra innbilningen om å være selvtilstrekkelige; for å gå og skrifte våre synder – de hemmelige – og ta imot Guds tilgivelse, for å be dem vi har krenket om unnskyldning. Slik begynner et nytt liv. Og det finnes bare én vei, nemlig ydmykhetens vei: Vi må da rense oss for vår følelse av overlegenhet, for formalisme og hykleri, for i de andre å kunne se brødre og søstre, syndere som vi selv, og i Jesus se Frelseren, som kommer for vår skyld – ikke for de andres, men for vår egen skyld – han kommer til oss slik vi er, med vår fattigdom, elendighet og feil, framfor alt med vårt behov for å bli reist opp, tilgitt og berget.

Ett skritt er vel overkommelig?

Og la oss huske på enda en ting: Med Jesus finnes alltid muligheten til å begynne på nytt. Aldri er det for sent, alltid har vi muligheten til å begynne på nytt. Fatt mot, han er nær oss, og dette er en tid for omvendelse. Hver av oss kan tenke: «Jeg har denne situasjonen inne i meg selv, dette problemet som får meg til å skamme meg …» Men Jesus er ved din side, begynn på nytt, alltid har vi muligheten til å ta ett skritt framover. Han venter på oss, og han blir ikke lei av oss. Aldri blir han lei av oss! Og vi er kjedelige, men aldri blir han lei av oss. La oss høre på døperen Johannes’ appell om å vende tilbake til Gud, og la oss ikke la denne adventstiden gå som andre dager i kalenderen, for dette er en tid for nåde, nåde også for oss, nå, her!

Bønn

Må Maria, Herrens ydmyke tjenerkvinne, hjelpe oss å møte ham og våre søsken på ydmykhetens vei, som er den eneste som bringer oss framover.

***