ÃÛÌÒ½»ÓÑ

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 27. november var evangelieteksten:

Som i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det være når Menneskesønnen kommer. Da skal to menn være ute på markene; én blir tatt med, én blir igjen. […] ()

Her følger alt det pave Frans sa før angelusbønnen:

Herren gjester oss også nå

Kjære brødre og søstre, god dag, god søndag!

I dagens evangelium hører vi et vakkert løfte som fører oss inn i adventstiden: «Deres Herre kommer» (Matt 24,42). Dette er grunnlaget for vårt håp, det er det som holder oss oppe selv i de vanskeligste og vondeste stundene i vårt liv: Gud kommer, Gud er nær og kommer. La oss aldri glemme det! Alltid kommer Herren, Herren gjester oss, Herren kommer oss nær, og han vil vende tilbake ved tidenes ende for å motta oss i sin omfavnelse. Dette får oss til å spørre oss: Hvordan kommer Herren? Og hvordan kan vi gjenkjenne ham og ta imot ham? La oss se kort på disse to spørsmålene.

Hvordan kommer Herren?

Det første spørsmålet: Hvordan kommer Herren? Ofte hører vi sagt at Herren er nærværende under vår vandring, at han ledsager oss og taler til oss. Men vi lar oss lett distrahere av så mangt, så denne sannheten forblir muligens ren teori for oss – ja, vi vet at Herren kommer, men vi lever ikke i denne sannheten – eller vi forestiller oss at Herren vil komme på en oppsiktsvekkende måte, kanskje ved et eller annet jærtegn. Jesus sier derimot at det vil skje «som i Noahs dager» (jf. vers 37). Og hva gjorde de i Noahs dager? Ganske enkelt vanlige, dagligdagse ting, som alltid: De «spiste og drakk, giftet seg og giftet bort» (vers 38). La oss huske det: Gud er skjult i vårt liv, han finnes altid, han er skjult i de vanligste og mest ordinære situasjonene i vårt liv. Han kommer ikke i ekstraordinære hendelser, men i våre dagligdagse ting, han gir seg til kjenne i dagligdagse ting. Han er der, i vårt daglige arbeid, i et tilfeldig møte, i ansiktet til et menneske som trenger hjelp, og også når vi gjennomgår dager som bare synes grå og ensformige. Nettopp der er Herren, som kaller oss, som taler til oss, og som inspirerer våre handlinger.

Hvordan gjenkjenne Herren og ta imot ham?

Men det er et spørsmål til: Hvordan gjenkjenne Herren og ta imot ham? Vi må være våkne, oppmerksomme, årvåkne. Jesus advarer oss: Det er fare for at vi ikke legger merke til hans komme og ikke er forberedt på hans besøk. Også ved tidligere anledninger har jeg minnet om den hellige Augustins ord: «Jeg frykter Herrens forbigang» (Serm. 88,14.13), altså at han går forbi og at jeg ikke drar kjensel på ham! Om de menneskene på Noahs tid sier jo Jesus at de spiste og drakk, «og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle» (vers 39). La oss merke oss dette: De skjønte ingenting. De var opptatt med sitt og forstod ikke at storflommen var i ferd med å komme. Jesus sier jo at når han kommer, «skal to menn være ute på markene; én blir tatt med, én blir igjen» (vers 40). Hva menes med det? Hva er forskjellen? Ganske enkelt at den ene hadde vært årvåken, han ventet og var i stand til å skjelne Guds nærvær i dagliglivet; den andre derimot var åndsfraværende, han nøyde seg med å «holde det gående» og skjønte ingenting.

Er jeg årvåken?

Brødre og søstre, la oss nå i adventstiden bli rystet opp av sløvheten og våkne av dvalen! La oss prøve å spørre oss selv: Er jeg meg bevisst det jeg gjennomlever, er jeg oppmerksom, er jeg våken? Prøver jeg å gjenkjenne Guds nærvær i daglige situasjoner, eller er jeg åndsfraværende og lar meg rive med av det ene og det andre? Om vi ikke legger merke til hans komme i dag, vil vi være uforberedt også når han kommer ved tidenes ende. Så la oss være årvåkne, brødre og søstre! La oss vente på at Herren kommer, at Herren nærmer seg oss – for han er her, men vi må vente og være oppmerksomme.

Bønn

Og må den hellige jomfru, Kvinnen som ventet, som visste å oppfatte Guds gjennomgang i sitt ydmyke og bortgjemte liv i Nasaret og som tok imot ham i sitt morsliv, hjelpe oss under denne vandringen med å være oppmerksomme for å vente på Herren, som er blant oss og går forbi.

***

. Et utdrag fra Augustins preken