ÃÛÌÒ½»ÓÑ

Skulptur i et minnekapell i Dasaki Achnas pÃ¥ Kypros Skulptur i et minnekapell i Dasaki Achnas pÃ¥ Kypros 

Verdensdagen for flyktninger og migranter 2022

Verdensdagen vil bli markert søndag 25. september. Paven oppfordrer oss å være Guds medarbeidere og la alle være med på å bygge fremtiden.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Her følger pave Frans’ budskap i anledning den 108. Verdensdag for migranter og flyktninger:

Å bygge fremtiden sammen med migranter og flyktninger

«Her på jorden har vi ingen by som består; vi lengter etter den som skal komme» ()

Kjære brødre og søstre!

Den ytterste mening med vår «reise» i denne verden er letingen etter vårt sanne fedreland, Guds rike, som ble innledet av Jesus Kristus og som vil bli til full virkelighet når han kommer tilbake i herlighet. Hans rike er ennå ikke fullbyrdet, men det er allerede nærværende i dem som har tatt imot frelsen: «Guds rike er i oss. Selv om riket fortsatt er , selv om det er verdens og menneskehetens fremtid, er det også allerede i oss». [1]

 

Den kommende by er «byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper» (). I prosjektet inngår et intenst byggearbeid ,som vi alle må føle oss personlig involvert i. Det gjelder å arbeide grundig med personlig omvendelse og omforming av virkeligheten, for å komme i stadig bedre samsvar med den guddommelige planen. Historiens tragedier minner oss om hvor langt borte vi fortsatt er fra vårt mål, det nye Jerusalem, «Guds bolig hos menneskene» (jf. ). Men vi må ikke mistet motet av den grunn. I lys av det den seneste tids trengsler har lært oss er vi kalt til å fornye vår innsats i byggingen av en fremtid mer i overensstemmelse med Guds plan, av en verden der alle kan leve i fred og verdighet.

«Vi venter på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor» (). Rettferdighet er ett av grunnelementene i Guds rike. I vår daglige søken etter hans vilje må rettferdighet bygges med tålmodighet, offervilje og besluttsomhet slik at alle som hungrer og tørster etter den blir mettet (jf. ). Rikets rettferdighet skal forstås som virkeliggjørelsen av den guddommelige orden, av hans harmoniske plan: I Kristus, som døde og sto opp, blir hele skaperverket igjen «godt» og mennesket «svært godt» (jf. ). Men for at denne vidunderlige harmoni skal kunne råde, må vi ta imot Kristi frelse, hans kjærlighetsevangelium, slik at all den ulikhet og all den diskriminering, som finnes i den nåværende verden, blir fjernet.

Ingen må bli stilt utenfor. Guds plan er helt igjennom inkluderende og setter dem som bor i eksistensielle periferier i sentrum. Blant dem er det mange migranter og flyktninger, mange fordrevne og ofre for menneskehandel. Byggingen av Guds rike må foregå sammen med dem, for uten dem ville det ikke være det rike om Gud har i sinne. Vi må inkludere de mest sårbare om vi vil oppnå fullt statsborgerskap i dette riket. For Herren sier jo: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg» ().

Å bygge fremtiden sammen med migranter og flyktninger betyr også å anerkjenne og verdsette det som hver av dem har å bidra med i byggeprosessen. Denne tilnærmingen til migrasjonsfenomenet liker jeg å gjenfinne i en av profeten Jesajas profetiske visjoner. Der figurerer ikke de fremmede som inntrengere og ødeleggere, men som villige arbeidere, som bygger opp igjen murene til det nye Jerusalem, det Jerusalem som er åpent for alle folkeslag (jf. ).

I den samme profetien fremstilles de fremmedes ankomst som en kilde til berikelse: «Havets skatter blir dine, folkeslagenes rikdom kommer til deg» (). Historien lærer oss jo at bidraget fra migranter og flyktninger har vært av grunnleggende betydning for våre samfunns sosiale og økonomiske vekst. Det er det også i dag. Deres arbeid, deres offervilje, deres ungdom og deres entusiasme beriker de fellesskap som tar imot dem. Men dette bidraget ville kunne vært svært mye større om det ble løftet opp og støttet av målrettede program. Det dreier seg om et enormt potensial, klart til å utfolde seg, om det bare får muligheten.

 

Innbyggerne i det nye Jerusalem – fortsatt ifølge Jesaja sin profeti – lar alltid byens porter stå åpne, for at fremmede kan slippe inn med sine gaver: «Portene dine skal alltid stå åpne, verken dag eller natt skal de stenges, så folkeslagenes rikdom kan bringes til deg» (). Migranters og flyktningers tilstedeværelse utgjør en stor utfordring, men gir også alle en anledning til kulturell og åndelig vekst. Disse menneskene gir oss en mulighet til å bli bedre kjent med verden og dens skjønne mangfold. Vi kan modnes i menneskelighet og sammen bygge et større «vi». Gjensidig åpenhet skaper rom for fruktbar sammenligning av forskjellige visjoner og tradisjoner, og åpner våre sinn for nye perspektiver. Vi oppdager også rikdommen i for oss ukjente religioner og former for spiritualitet, og dette stimulerer oss til å fordype oss i våre egne overbevisninger.

I alle folkeslagenes Jerusalem blir Herrens tempel prydet med gavene fra fremmede land: «Alt småfe fra Kedar samles hos deg, værer fra Nebajot står til din tjeneste. De skal ofres på mitt alter til glede for meg. Jeg vil pryde mitt herlige tempel» (). Ut fra dette perspektivet bringer katolske migranters og flyktningers ankomst ny energi til kirkelivet i de fellesskap som tar imot dem. Ofte har de med seg et stort og smittsomt driv og feiringer som det dirrer av. Å dele våre forskjellige tros- og fromhetsuttrykk med hverandre utgjør en spesielt gunstig anledning for oss som Guds folk til å leve ut vår katolisitet mer til fulle.

Kjære brødre og søstre, og spesielt dere, unge mennesker! Om vi vil samarbeide med vår Far i himmelen om å bygge fremtiden, la oss gjøre det sammen med migranter og flyktninger, som er våre brødre og søstre. La oss bygge den i dag! For fremtiden begynner i dag, og den begynner med hver enkelt av oss. Ansvaret for avgjørelser som må tas nå kan ikke overlates til kommende generasjoner, om Guds plan for verden skal bli til virkelighet og hans rike av rettferdighet, søskenskap og fred skal komme.

Bønn

Herre, gjør oss til bærere av håp,
for at ditt lys kan skinne der det er mørkt,
og for at fremtidstro igjen kan oppstå der det råder resignasjon.

Herre, gjør oss til redskaper for din rettferdighet, for at
søskenskap kan blomstre, der det finnes ekskludering,
og deling, der det finnes grådighet.

Herre, gjør oss til bygningsarbeidere i ditt rike
sammen med migranter og flyktninger
og sammen med alle dem som lever i periferiene.

Herre, la oss lære hvor skjønt det er
å leve sammen som brødre og søstre.
Amen.

Roma, Laterankirken, 9. mai 2022

FRANS

[1] Johannes Paul II, , i Roma, 26. november 1989

***

Se også:

21 september 2022, 16:34