ÃÛÌÒ½»ÓÑ

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Kjære brødre og søstre, god påske!

Jesus, Den korsfestede, er stått opp! Han kommer midt iblant dem som, bak stengte dører, fulle av frykt og angst, sørger over ham. Han kommer midt iblant dem og sier: «Fred være med dere!» (). Han viser dem sårene i sine hender og føtter, såret i sin side: Han er ikke en ånd, det er virkelig han selv, den samme Jesus som døde på korset og ble lagt i graven. Under disiplenes vantro blikk gjentar han: «Fred være med dere» (vers 21).

Også vårt blikk er fullt av vantro i denne påsken i krigstid. Vi har sett altfor mye blod, altfor mye vold. Også våre hjerter er blitt fylt med angst og frykt, mens mange av våre brødre og søstre har måttet stenge seg inne, for å beskytte seg mot bombene. Vi har vondt for å tro at Jesus virkelig er stått opp, at han virkelig har gjort ende på døden. Kan det være en illusjon? En frukt av vår fantasi?

Nei, det er ingen illusjon! Mer enn noensinne hører vi det gjenlyde i dag, den påskehilsenen som det kristne Østen har så kjært: «Kristus er stått opp! Han er virkelig stått opp!» I dag trenger vi ham mer enn noensinne, etter en fastetid som visstnok ingen ende vil ta. Vi har to år med pandemi bak oss, som har etterlatt seg alvorlige spor. Dette var øyeblikket for sammen å komme ut av tunnelen, hånd i hånd, med forente krefter og midler … Men i stedet er vi nå i ferd med å vise at i oss finnes ennå ikke Jesu ånd; i oss finnes fortsatt Kains ånd, han som betrakter Abel ikke som en bror, men som en rival, og tenker ut hvordan han kan ta livet av ham. Vi trenger den korsfestede og oppstandne Herren for å kunne tro på kjærlighetens seier, for å kunne håpe på forsoning. I dag trenger vi ham mer enn noensinne. Vi trenger at han kommer midt iblant oss og gjentar: «Fred være med dere!»

Det er bare han som kan gjøre det. Han alene har rett til å tale til oss om fred. Jesus alene, for han bærer sårene – våre sår. Sårene er våre av to grunner: De er våre fordi det var vi som tilføyde ham dem med våre synder, med vårt hjertes hardhet, med vårt broderhat. De er våre også fordi han bærer dem for oss og ikke har tatt dem bort fra sin herlighetsfylte legeme; han ønsker å bære dem i seg selv for alltid. De er et uutslettelig segl, som står for hans kjærlighet til oss, en uopphørlig forbønn for at vår Far i himmelen skal se dem og forbarme seg over oss og hele verden. Sårene på den oppstandne Jesu legeme er tegnet på den kamp som han førte og vant for oss, med kjærlighetens våpen, for at vi skal kunne ha fred, være i fred, leve i fred.

Når vi ser disse herlighetsfylte sårene, åpner våre vantro øyne seg, våre harde hjerter myknes opp og lar påskehilsenen slippe inn: «Fred være med dere!»

Brødre og søstre, la oss slippe Kristi fred inn i vårt liv, i våre hjem, i våre land!

Må det bli fred i det herjede Ukraina, hardt prøvet av volden og ødeleggelsen i den brutale og meningsløse krigen som landet er blitt dratt inn i. Må det etter denne forferdelige natt av lidelse og død snart følge et morgengry preget av håp! Må man velge freden. Må man slutte å vise muskler mens folk lider. Vær så snill, vær så snill, la oss ikke venne oss til krig, la oss alle høylytt forlange fred, fra balkongene og ute i gatene! Fred! Må de ansvarlige for nasjonene lytte til folks rop om fred. Må de lytte til det urovekkende spørsmålet som ble stilt av vitenskapsfolk for snart sytti år siden: «Vil vi gjøre slutt på menneskeheten, eller vil menneskeheten klare å gi avkall på krig?» ().

I mitt hjerte bærer jeg de mange ukrainske ofrene, millioner av flyktninger og internt fordrevne, familier som er blitt splittet, eldre som er blitt alene igjen, ødelagte liv, og byer jevnet med jorden. På netthinnen har jeg blikket til barn som er blitt foreldreløse og flykter fra krigen. Når vi retter blikket mot dem, er vi pent nødt til å høre deres smerteskrik, og også det fra mange andre lidende barn over hele verden: De som dør av sult eller av manglende omsorg, de som blir ofre for overgrep og vold, og de som nektes retten til å bli født.

Midt i krigens smerte finnes også oppmuntrende tegn, så som de åpne dørene hos mange familier og fellesskap, som overalt i Europa tar imot migranter og flyktninger. Må disse tallrike nestekjærlige gjerningene bli til velsignelse for våre samfunn, delvis forfalt på grunn av mye egoisme og individualisme, og bidra til å gjøre dem gjestfrie for alle.

Må konflikten i Europa gjøre oss mer oppmerksom også på andre situasjoner preget av spenning, lidelse og smerte. Dette gjelder altfor mange deler av verden, og vi verken kan eller vil glemme det.

Må det bli fred i Midtøsten, sønderrevet etter år med splittelser og konflikter. På denne salige dagen ber vi om fred for Jerusalem og fred for dem som elsker denne byen (jf. ), både kristne, jøder og muslimer. Må israelere og palestinere og alle innbyggerne i den hellige byen, sammen med pilegrimene, erfare skjønnheten i fred, leve i søskenskap og ha fri adgang til de hellige stedene i gjensidig respekt for hver enkelts rettigheter.

Må det bli fred også i Libya, slik at landet etter årevis med spenninger kan finne stabilitet, og i Jemen, som lider under en konflikt, glemt av alle, som stadig krever ofre: Må den våpenhvile som ble undertegnet for noen få dager siden gi befolkningen håpet tilbake.

Vi ber den oppstandne Herren om forsoningens gave for Myanmar, der et dramatisk scenario med hat og vold ennå ikke tar slutt, og for Afghanistan, der farlige sosiale spenninger vedvarer og der befolkningen lider under en dramatisk humanitær krise.

Må det bli fred på hele det afrikanske kontinentet, slik at den utnyttelse det er et offer for og den blødning som terrorangrep medfører – spesielt i Sahel-sonen – opphører, og må kontinentet finne konkret støtte i søskenskapet folk imellom. Må Etiopia, hjemsøkt av en alvorlig humanitær krise, finne tilbake til dialogens og forsoningens vei, og må det bli slutt på voldshandlingene i Den demokratiske republikken Kongo. Må det ikke mangle på bønn for og solidaritet med befolkningene øst i det sørlige Afrika, rammet av ødeleggende oversvømmelser.

Må den oppstandne Kristus ledsage og bistå befolkningene i Latin-Amerika. I disse vanskelige pandemitidene er deres sosiale tilstander i noen tilfeller blitt verre, og dette forverres ytterlige av kriminalitet, vold, korrupsjon og narkotikahandel.

Vi ber den oppstandne Herren om å ledsage den forsoningsprosessen som Den katolske kirke i Canada gjennomgår med urbefolkningen. Må den oppstandne Kristi Ånd lege fortidens sår og gjøre hjertene villige til å søke sannhet og søskenskap.

Kjære brødre og søstre, enhver krig har ettervirkninger som angår hele menneskeheten: dødsfall, flyktningdrama, og en økonomisk krise og matkrise som vi allerede ser de første tegnene på. Overfor krigens vedvarende tegn og overfor livets mange og smertefulle nederlag oppfordrer Kristus – han som seiret over synden, frykten og døden – oss til ikke å gi etter for det onde og for vold. Brødre og søstre, la Kristi fred erobre oss! Fred er mulig, fred er en plikt, fred er et hovedansvar for alle!