ÃÛÌÒ½»ÓÑ

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

På høytiden for Herrens bebudelse er evangelieteksten:

[…] Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa til henne: «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. […] «Den hellige ånd skal komme over deg» Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne. ()

Her følger pavens preken:

I evangeliet på denne høytidsdagen tar engelen Gabriel til orde og taler til jomfru Maria tre ganger.

1. «Fryd deg, Herren er med deg». Gledens sakrament

Første gang er når han hilser på henne. Da sier han: «Fryd deg, full av nåde! Herren er med deg!» (jf. Luk 1,28). Årsaken til fryd og glede oppgir han med få ord: Herren er med deg. Søster, bror, i dag kan du høre disse ordene rettet til deg; de er til deg hver gang du oppsøker Guds tilgivelse, for der sier Herren til deg: «Jeg er med deg». Altfor ofte tenker vi at at skriftemål er å gå il Gud med luen i hånden. Men hovedsaken er ikke at vi selv vender tilbake til Herren; hovedsaken er at han kommer og besøker oss, fyller oss med sin nåde og gleder oss med sin glede. Å skrifte er å gi Faderen gleden over å reise oss opp igjen. Det er ikke våre synder som er midtpunktet. De er nok der, men de står ikke i sentrum. Det er hans tilgivelse som står i sentrum. Tenk om det hadde vært våre synder som stod i sentrum for dette sakramentet: Da ville nesten allting ha kommet an på oss, på vår anger, på våre anstrengelser, på vår innsats. Men i stedet er det Han som står i sentrum, og han befrir oss og hjelper oss på beina igjen.

La oss igjen gi nåden forrangen, og la oss be om at det blir gitt oss å forstå at forsoningens sakrament ikke hovedsakelig er et steg vi tar mot Gud, men at det er hans omfavnelse som omslutter oss, som forundrer oss, som rører oss. Det er Herren som, kommer hjem til oss, likesom til Maria i Nasaret, og bringer oss en hittil ukjent forundring og glede. Gleden over å bli tilgitt. La Guds perspektiv komme i forgrunnen: Vi vil da bli mer glad i skriftemålet igjen. Vi trenger det, for enhver indre gjenfødsel, ethvert åndelig vendepunkt tar til her, med Guds tilgivelse. La oss ikke forsømme forsoningens sakrament, men la oss gjenoppdage det som gledens sakrament. Ja, gledens, der det onde som får oss til å skjemmes gir oss mulighet til å erfare Faderens varme omfavnelse, Jesu milde kraft, som leger oss, Den hellige ånds «moderlige ømhet». Dette er skriftemålets kjerne.

Og la oss da gå og motta tilgivelse, kjære brødre og søstre. Og dere brødre som forvalter Guds tilgivelse, vær de som gir dem som kommer gleden i dette budskapet: Fryd deg, Herren er med deg. Ingen rigiditet, vær så snill, ingen hindringer, intet ubehag; åpne dører for barmhjertigheten! Især i skriftestolen er vi kalt til å personifisere Den gode hyrde som tar sauene i sine armer og kjærtegner dem; vi er kalt til å være nådens kanaler som øser levende vann, nemlig Faderens barmhjertighet, ut over det som er tørt i hjertene. Om en prest ikke har denne innstillingen, om det ikke er slik han føler det i sitt hjerte, er det bedre om han ikke mottar skriftemål.

2. «Frykt ikke». Guddommelig tilgivelse og trøst

For andre gang taler engelen til Maria. Til henne, som er forskrekket over den hilsenen hun har fått, sier han: «Frykt ikke» (vers 30). Første punkt er «Herren er med deg», andre punkt er «frykt ikke». I Skriften er det slik at når Gud gir seg til kjenne for mottagelige mennesker, gjør han det gjerne med disse to ordene: Frykt ikke. Han sier dem til Abraham (jf. ), igjen til Isak (jf. ), til Jakob (jf. ) og så videre, helt fram til Josef (jf. ) og Maria: Frykt ikke, frykt ikke. På denne måten sender han oss et klart og trøstende budskap: Hver gang vi åpner vårt liv for Gud, kan ikke frykten lenger holde oss fanget. Du, søster, bror, om dine synder virker skremmende på deg, om din fortid uroer deg, om dine sår ikke riktig vil gro, om dine stadige fall virker demoraliserende på deg, og du ikke kan øyne noe håp lenger, så vær så snill: Ikke frykt. Gud kjenner dine svakheter og er større enn dine feil. Gud er større enn våre synder: Han er mye større! Ett ber han deg om: Ikke behold din skrøpelighet og elendighet for deg selv; bring det til ham og anbring det hos ham. Fra å være en grunn til bedrøvelse blir det da en mulighet til oppstandelse. Frykt ikke! Herren ber om å få våre synder. Her må jeg tenke på historien om den ørkenmunken [den hellige Hieronymus] som hadde gitt alt til Gud, og levde i faste, bot og bønn. Herren ba ham om enda mer. «Herre, jeg har gitt deg alt», sier munken, «hva mangler?» «Gi meg dine synder». Slik ber Herren oss. – Frykt ikke!

Jomfru Maria følger med oss: Selv kastet hun all sin forskrekkelse på Gud. Engelens budskap ga henne vektige grunner til frykt. Han foreslo henne noe som var utenkelig, noe som oversteg hennes krefter, noe som hun ikke ville ha kunnet håndtere på egen hånd: Det ville ha bydd på mange vanskeligheter, på problemer med Moseloven, med Josef, med innbyggerne i hennes by og i hennes folk. Vanskeligheter på alle bauger og kanter. – Frykt ikke!

Men Maria kommer ikke med innvendinger. Dette «frykt ikke» er nok for henne, Guds beroligelse er nok for henne. Hun holder fast ved ham, slik vi ønsker å gjøre nå i kveld. For ofte gjør vi det motsatte: Vi går ut fra våre egne vissheter, og bare når vi mister dem, går vi til Gud. Maria derimot lærer oss å starte hos Gud i tillit til at da vil vi få alt det andre i tillegg (jf. ). Hun innbyr oss til å gå til kilden, til Herren, han som er det radikale botemiddel mot frykt og livsangst. Over en skriftestol her i Vatikanet står det en fin setning som minner oss om dette. Setningen er en henvendelse til Gud: «Å gå bort fra deg er å falle, å vende tilbake til deg er å stå opp igjen, å forbli i deg er å være til» (jf. den hellige Augustin, Soliloquium I,3).

Nyheter om død og bilder av død fortsetter å strømme inn i våre hjem i disse dager, mens bomber ødelegger hjemmene til mange av våre vergeløse ukrainske brødre og søstre. Den grusomme krigen, som er brutt løs over mange, og som får alle til å lide, utløser frykt og bestyrtelse i oss. Vi har en indre følelse av maktesløshet og utilstrekkelighet. Vi føler behov for å høre noen si: «Frykt ikke». Men ingen menneskelig beroligelse er nok, Guds nærvær må til, vissheten om guddommelig tilgivelse – alene den stryker ut det onde, tar brodden av bitterhet, gir hjertet freden tilbake. La oss vende tilbake til Gud, til hans tilgivelse.

3. «Den hellige ånd skal komme over deg». Hjertet må forandres

For tredje gang tar engelen til orde. Nå sier han til Maria: «Den hellige ånd skal komme over deg» (Luk 1,35). «Herren er med deg»; «frykt ikke»; og det tredje er «Den hellige ånd skal komme over deg». Det er slik Gud griper inn i historien: ved å skjenke oss sin egen Ånd. For i det som virkelig teller strekker ikke våre egne krefter til. Alene klarer vi ikke å løse historiens motsigelser og heller ikke motsigelsene i vårt hjerte. Vi trenger Guds vise og milde kraft, som er Den hellige ånd. Vi trenger kjærlighetens Ånd, som oppløser hat, slukker bitterhet, sletter grådighet, vekker oss opp av likegyldighet. Den Ånd som gir oss harmoni, for han er selv harmoni. Vi trenger Guds kjærlighet for vår egen kjærlighet er høyst usikker og utilstrekkelig. Mange ting ber vi Herren om, men ofte glemmer vi å be ham om det aller viktigste, det som han så gjerne vil gi oss: Den hellige ånd, altså kraften til å elske. For hva kan vi gi verden om vi ikke har kjærlighet? Det var noen som sa at et kristenmenneske uten kjærlighet er som en nål som ikke syr: Det stikker, det sårer, men om det ikke syr, om det ikke vever, om det ikke føyer sammen, er det gagnløst. Jeg vil våge å si at det ikke er kristent. Derfor må vi av Guds tilgivelse øse kjærlighetens kraft, øse den samme Ånd som kom over Maria.

For om vi vil at verden skal forandres, er det framfor alt vårt hjerte som må forandres. Og for å gjøre det vil vi i dag la Maria ta oss ved hånden. La oss betrakte hennes uplettede hjerte, som Gud hvilte over, det eneste menneskehjerte som er helt uten mørke. Hun er «full av nåde» (jf. vers 28), og altså fri for synd: I hennes finnes ikke spor av det onde, og med henne kunne derfor Gud begynne en ny historie, om frelse og fred. Der vendte historien. Gud endret historien da han banket på Marias hjerte.

Og også vi, fornyet av Guds tilgivelse, banker på det hjertet i dag. Sammen med biskopene og de troende over hele verden ønsker jeg høytidelig å bære til Marias uplettede hjerte alt det vi nå gjennomgår: å fornye innvielsen av Kirken og hele menneskeheten til henne, især av det ukrainske og det russiske folk, som med barns kjærlighet ærer henne som mor. Det dreier seg ikke om en magisk formel, nei, det er ikke det; det dreier seg om en åndelig akt. Det er en handling som uttrykker barnas fullstendige tillit. De tar sin tilflukt til mor midt i denne grusomme og meningsløse krigens trengsler, som setter hele verden i fare. Som skremte barn går de til mamma for å gråte, for å søke beskyttelse. La oss ta vår tilflukt hos vår mor, la oss legge vår frykt og smerte i hennes hjerte, la oss overgi oss selv til henne. I det hjertet, rent og ubesmittet, der Gud speiler seg, legger vi søskenskapets og fredens dyrebare goder, alt hva vi har og er, for at hun, den mor som Herren ga oss, skal beskytte og bevare oss.

Over Marias lepper kom den vakreste setning som engelen kunne overbringe Gud: «La det skje med meg som du har sagt» (vers 38). Dette er ingen passiv eller resignert godtagelse fra Marias side, men et levende ønske om å slutte seg til Gud, som har «fredstanker og ikke ulykkestanker» (). Dette er den tettest mulige deltagelse i hans fredsplan for verden. Vi innvier oss til Maria for å gå med på denne planen, for å stille oss helt og fullt til rådighet for det Gud har fore. Etter å ha sagt sitt ja, bega Guds mor seg ut på en lang reise, opp i fjellbygdene for å besøke sin kusine, som var med barn (jf. ). Hun skyndte seg. Jeg liker å tenke på Maria som skynder seg for å hjelpe oss, for å ta vare på oss. Må hun i dag ta hånd om vår vandring: Må hun lede den på søskenskapets og dialogens bratte og slitsomme stier, på veien mot fred.