Fratelli tutti: Innledningen
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
1. «Fratelli tutti» [], skrev den hellige ; han henvendte han seg til alle brødre og søstre og foreslo dem en levemåte inspirert av evangeliet. Av alle hans råd er det ett som jeg ønsker å fremheve: Han innbyr til en kjærlighet som overskrider alle geografiske barrierer og avstander. Han sier at den er salig som elsker andre «like mye når de er langt borte , som når de er like ved» []. Med få og enkle ord forklarte han slik kjernen i et åpent brorskap, der det lar seg gjøre å anerkjenne, verdsette og elske ethvert menneske uavhengig av fysisk nærhet, uansett hvor i verden det er født og lever.
2. Denne gang motiverer denne helgenen for broderlig kjærlighet, enkelhet og glede, som allerede inspirerte meg til å skrive encyklikaen , til å vie denne nye encyklikaen til brorskap og sosialt vennskap. For riktignok Frans følte seg som bror til solen, haven og vinden, men han visste at han var enda nærmere forenet med dem av samme kjøtt som han selv. Overalt sådde han fred og vandret sammen med de fattige, de forlatte, de syke, dem som stod utenfor, de siste.
Uten grenser
3. Det finnes en episode i hans liv som viser oss hans grenseløse hjerte, som visste å overskride avstander som skyldtes avstamning, nasjonalitet, farge eller religion. Det er hans besøk til sultanen i Egypt. Besøket medførte store anstrengelser for ham på grunn av hans fattigdom, mangelen på ressurser, den store avstanden og dessuten ulikhetene i språk, kultur og religion. Denne reisen, under korstogstiden, viste enda bedre storheten i den kjærlighet som han ville leve. Han var oppfylt av ønsket om å omfavne alle. Hans troskap til Herren var proporsjonal med hans kjærlighet til alle brødre og søstre. Vel vitende om vanskelighetene og farene dro Frans ut for å møte sultanen med den samme innstilling som han krevde av sine disipler, nemlig at ingen skal fornekte sin egen identitet, at den som ferdes blant «saracenerne eller andre vantro […] ikke innlater seg på tvister eller diskusjoner, men er underordnet enhver menneskelige skapning for Guds skyld» []. Gitt forholdene var dette en usedvanlig fordring. Det er slående hvordan Frans, for åttehundre år siden, kunne oppfordre til å unngå enhver form for aggresjon og strid og til og med å vise ydmyk og broderlig «underkastelse», også overfor dem som hadde en annen tro.
4. Han drev ikke ordkrig og påtvang ikke andre doktriner; han meddelte Guds kjærlighet. Han hadde forstått at «Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham» (). På denne måten ble han en fruktbar far, som vekket drømmen om et broderlig samfunn, for «bare den blir virkelig far, som godtar å nærme seg andre mennesker i deres sinnsbevegelser og omstreifninger, ikke for å holde dem tilbake i sine egne sirkler, men for å hjelpe dem å være mer seg selv» []. I datidens verden full av vakttårn og forsvarsmurer, var det blodige kriger mellom mektige familier i byene, mens elendigheten vokste i periferiene, blant de utenforstående. Det var her Frans mottok den sanne fred inni seg, han ble fri for ethvert ønske om å herske over andre, han ble selv til en av de siste og forsøkte å leve i harmoni med alle. Det er han som har inspirert disse sidene.
5. Spørsmål om brorskap og sosialt vennskap har alltid opptatt meg, og de siste årene har jeg tatt dem opp gjentagne ganger og ved forskjellige anledninger. I denne encyckliaen har jeg villet samle mange av disse bidragene og plassere dem i en større refleksjonsramme. Da jeg skrev Laudato si’, hadde jeg som inspirasjonskilde min bror , den ortodokse patriarken, som har gått sterkt inn for omsorgen for skaperverket, mens jeg i dette tilfellet har følt meg spesielt stimulert av storimam , som jeg møtte i Abu Dhabi, for å minne om at «Gud har skapt alle mennesker med like rettigheter, like plikter og likt verd, og han har kalt dem til å leve sammen som søsken» []. Det dreide seg ikke om en rent diplomatisk handling, men om en dialogbasert refleksjon og om et felles engasjement. Den foreliggende encyklikaen samler og utvikler store temaer fra det dokumentet som vi underskrev sammen. Og her har jeg også tatt med, uttrykt med mine egne ord, tallrike dokumenter og brev som jeg har mottatt fra mange mennesker og grupper verden over.
6. De kommende sidene gjør ikke krav på å sammenfatte læren om broderlig kjærlighet, men konsenterer seg om dens universelle dimensjon, om dens åpenhet for alle. Jeg kommer med denne sosiale encyklikaen som et ydmykt bidrag til refleksjon, for at vi overfor forskjellige, nå aktuelle måter å kvitte oss med eller overse andre, kan være istand til å reagere med en ny drøm om brorskap og sosialt vennskap, som ikke begrenser seg til bare ord. Selv om jeg har skrevet den ut fra mine kristne overbevisninger, som inspirerer og nærer meg, har jeg forsøkt å å holde denne refleksjonen åpen for dialog med alle mennesker av god vilje.
7. Nettopp da jeg var i gang med å skrive denne encyklikaen, brøt uventet Covid-19-pandemien ut. Den har brakt vår falske trygghet for dagen. De forskjellige landene svarte naturlig nok på forskjellig vis, men det ble klart at de var ute av stand til å handle sammen. Til tross for at vi er så sammenkoblet fantes det en fragmentering som gjorde det vanskeligere å løse problemer som angår oss alle. Om noen tenker at det bare dreier seg om å få det vi allerede gjorde til å fungere bedre, eller at det eneste budskapet er at vi må forbedre de systemene og reglene som allerede finnes, så benekter de virkeligheten.
8. Jeg ønsker sterkt at vi i denne tiden, som det er gitt oss å leve, anerkjenner ethvert menneskes verd og slik vekker en verdensvid lengsel etter brorskap hos alle. Hos alle: «Her er en skjønn hemmelighet som gjør det mulig å drømme og gjøre vårt liv til et skjønt eventyr. Ingen kan leve i isolasjon […]. Det trengs et fellesskap som gir oss støtte og hjelp, der vi hjelper hverandre å se framover. Det er kjempeviktig å drømme sammen! […] Alene risikerer vi å se hildringer, slikt som ikke finnes; drømmer derimot bygger man sammen» []. La oss drømme som en eneste menneskehet, som reisefeller laget av samme kjøtt, som barn av den samme jorden, som huser oss alle, hver med sin rikdom av tro eller overbevisninger, hver med sin stemme, alle søsken!
***
Fratelli tutti: En liten oversikt
Pavens og storimamens felleserklæring , og .
