Fratelli tutti: En liten oversikt
Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Innledning (1–8)
Da pave Frans skrev Laudato si’, følte han seg inspirert av Frans av Assisi. Det samme gjelder for Fratelli tutti.
Paven fremhever straks at ekte kjærlighet er grenseløs, slik vi ser i Frans av Assisis møte med sultanen. Paven minner om sitt eget møte med storimam Ahmed el-Tayeb og deres felleserklæring, som inneholder temaer som går igjen i encyklikaen.
Encyklikaen er ikke ment å si alt det er å si om broderlig kjærlighet, men ønsker å fokusere på kjærlighetens universelle dimensjon. Paven ønsker å vekke en «ny drøm om brorskap og sosialt vennskap, som ikke er begrenset til bare ord».
Innledningen er blitt oversatt til norsk.
Kapittel 1. En lukket verdens skygger (9–55)
I det første kapitlet retter paven oppmerksomheten mot aktuelle tendenser som står i veien for utviklingen av et universelt brorskap. Det er for eksempel manipulasjon og fordreining av begreper som demokrati, frihet og rettferdighet; tap av sosial og historisk sans; egoisme og manglende interesse for det felles beste; et sterkt profittdrevet marked og bruk-og-kast-kulturen; arbeidsledighet, rasisme, fattigdom; ulike rettigheter, slaveri, menneskehandel, abort, organhandel (10–24). Dette er globale problemer som krever global handling, understreker paven og slår alarm om en «mur-kultur» som fremmer fremvekst av mafia og næres av frykt og ensomhet (27–28). Vi står overfor globalisering uten en felles kurs. Det står dårlig til med moralen, åndelige verdier og ansvarsfølelse. (29). Migranter behandles uten verdighet ved grensene (37–41).
Pandemien (32–36) har for en stund vekket vår bevissthet om at vi egentlig er ett stort fellesskap i samme båt. «Stormen avdekker vår sårbarhet. Falske og overfladiske sikkerheter, som vi har basert våre planer, prosjekter, vaner og prioritering på, kommer nå frem for en dag. […] Stormen har blåst bort de stereotyper som vi, alltid opptatt av vårt image, sminket vårt «ego» med. Med stormen kom den igjen for en dag: den vår (velsignede) tilhørighet, den som vi ikke kan unndra oss, nemlig at vi alle er søsken.» (Urbi et orbi 27. mars 2020).
Paven tar videre opp dårlig kommunikasjon i massemedier og sosiale medier (42–50). Det er mye skamløs aggresjon og informasjon uten klokskap.
Kapittel 2. En fremmed på vår vei (56–86)
Men det pavner nevner i det første kapitlet er ikke bare en steril og kald beskrivelse av virkeligheten, for – med et sitat fra Det annet vatikankonsil: «De gleder og håp, den sorg og angst som våre dagers mennesker føler, og da især de trengende og alle de som har tungt å bære, er også Kristi disiplers gleder og håp, sorg og angst, og intet av det som angår mennesket, er uten gjenklang i de kristnes hjerter» ().
Hele kapittel to er viet til . Hvem som helst av god vilje kan, helt uavhengig av religiøst ståsted, ha utbytte av denne lignelsen, mener paven.
«Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem» appellerer til alle ().
Kapittel 3. Å tenke og skape en åpen verden (87–127)
Vi mennesker kan ikke virkeliggjøre oss, ikke utvikle oss, ikke fullt ut finne oss selv «uten oppriktig å gi [oss] til andre» (). Om vi vil leve, er vi pent nødt til å gå ut av oss selv, åpne oss og møte andre i kjærlighet. Det er ikke umulig, for Gud gjør det faktisk mulig å elske.
Kapittel 4. Et hjerte åpent for hele verden (128–153)
Som søsken står vi sammen overfor en del utfordringer som gjør det nødvendig med nye perspektiver og nye svar. Hele kapittel fire er viet utfordringene ved migrasjon.
Kapittel 5. Den beste politikk (154–197)
Politikk har et dårlig ord på seg, og dårlig politikk forhindrer vandringen mot en bedre verden. Men derimot er god politikk «et meget opphøyd kall, en av de mest verdifulle former for nestekjærlighet, for den søker det felles beste» ().
Kapittel 6. Dialog og sosialt vennskap (198–224)
«Å nærme seg hverandre, å uttrykke seg, å lytte til hverandre, å se hverandre, å prøve å forstå hverandre, å søke kontaktpunkter, alt dette oppsummeres i verbet ‘å føre dialog’». Det er mye viktigere enn det vi vanligvis er oss bevisst.
Kapittel 7. Veier til et nytt møte (225–270)
Det syvende kapitlet er viet fred og krig. Mange steder i verden trengs det veier til fred og helbredelse. Det trengs oppfinnsomme og modige fredsskapere, som kan sette i gang fredsprosesser. Paven understreker at fred henger sammen med sannhet, rettferdighet og barmhjertighet.
Paven skriver at med de våpen vi har nå er det ikke lenger mulig å tenke seg en «rettferdig krig». Alle kjernevåpen må vekk. .
Kapittel 8. Religionene til tjeneste for brorskap i verden (271–285)
Religionene bidrar stort i byggingen av brorskap og til forsvaret av rettferdighet i samfunnene.
Avslutning (286–287)
I sitt arbeid med denne encyklikaen om universelt brorskap har pave Frans følt seg særlig inspirert av Frans av Assisi, men også av Martin Luther King, Desmond Tutu, Mahatma Gandhi og mange andre. Han nevner spesielt , som ønsket å være «en universell bror».
Paven legger også ved en «bønn til Skaperen» og en «kristen økumenisk bønn».
