ÃÛÌÒ½»ÓÑ

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Ved begynnelsen av generalaudiensen 19. august ble det lest fra Paulus’ andre brev til korinterne:

Brødre, dere skal nå få høre om den nåde Gud har vist menighetene i Makedonia. De har vært hardt prøvet, men deres store glede og deres dype fattigdom har gjort dem rike og villige til å gi. […] Dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde: For deres skyld ble han fattig da han var rik, for at dere skulle bli rike ved hans fattigdom. ()

Et lite virus og et stort et

Pandemien avdekker og forverrer de fattiges allerede vanskelige situasjon. Det er ikke bare et lite og forferdelig virus vi trenger botemiddel mot. Det finnes også et stort virus, og det heter sosial urettferdighet, ulike muligheter, marginalisering, manglende beskyttelse for de svakeste.

Jesus og forrangen til de fattige

Sentralt i evangeliet finnes det noe som vi ikke kan overse, om vi vil bli friske, nemlig forkjærligheten til de fattige, eller med andre ord forrangen til de fattige. Paven minnet om at for vår skyld «ble Jesus fattig da han var rik, for at [vi] skulle bli rike ved hans fattigdom». Han ble en av oss, født inn i små kår, tok på seg en tjeners skikkelse (), forkynte at i Guds rike er de fattige salige (jf.; ; ), var sammen med syke, fattige, marginaliserte og viste dem Guds barmhjertige kjærlighet (jf. ).

Vi og forrangen til de fattige

Vi vil alle bli dømt etter kriteriet i Matteus kapittel 25 (vers 31–36). Dette er et «nøkkelkriterium for kristen ekthet». Forkjærligheten til de fattige angår hele Kirken, ikke bare enkelte (jf. , 42 og ).

Sette utkantene i sentrum

«Tro, håp og kjærlighet driver oss nødvendigvis mot denne forkjærlighet for de mest trengende [jf. «â€™, kapittel 5»], som går hinsides rent nødvendig veldedighet (jf. ). For de innebærer det å vandre sammen, å la seg evangelisere av dem som er godt kjent med den lidende Kristus, å la oss ‘smitte’ av deres frelseserfaring, visdom og kreativitet (ibid.). Å dele med de fattige betyr å berike hverandre gjensidig. Og om det finnes syke sosiale strukturer, som forhindrer dem i å drømme om fremtiden, må vi sammen arbeide for å helbrede og forandre dem (jf. ). Til dette leder Kristi kjærlighet oss – han som elsket oss til det ytterste (jf. ) – og den når helt ut til de ytterste grenser, til randen, til de eksistensielle grenser. Å sette utkantene i sentrum betyr å sentrere vårt liv om Kristus, som for vår skyld ble ‘fattig’ for å gjøre oss rike ‘ved hans fattigdom’ (2 Kor 8,9) [jf. , 3].»

Pandemien kan gi oss en ny start

«Vi bekymrer oss alle sammen for pandemiens sosiale følger. Alle sammen. Mange ønsker å vende tilbake til normale tilstander og gjenoppta sine økonomiske aktiviteter. Ja visst, men dette ‘normale liv’ bør ikke omfatte sosial urettferdighet og miljøødeleggelser. Pandemien er en krise, og kriser forandrer oss alltid: Enten blir vi bedre, eller vi blir verre. Vi bør blir bedre og råde bot på sosial urettferdighet og miljøødeleggelser. I dag har vi anledning til å bygge noe annerledes. For eksempel kan vi hjelpe frem en økonomi som dreier seg om helhetlig utvikling av fattige, og ikke om veldedighet.»

Med dette vil paven slett ikke fordømme veldedighet; veldedighet er viktig. «Men vi må gå videre enn som så og løse de problemer som gjør veldedighet nødvendig.» Forkjærligheten til de fattige driver oss til å finne fram til en økonomi der menneskene, spesielt de fattige, står i sentrum. Jf. ; .

Korona-hjelp til de mest trengende

Ut fra samme tankegang bør dermed sterkest behov komme først når det gjelder medisinsk behandling. «Det ville være trist om det var de rikeste som ble prioritert når det gjelder COVID-19-vaksine! Det ville være trist om denne vaksinen ble det ene eller andre landets eie, og ikke var for alle. Og hvilken skandale det ville være om den økonomiske hjelpen som vi ser – det meste med offentlige midler – mest gikk ut på å redde den industri som ikke bidrar til inklusjon av ekskluderte, til å hjelpe frem de siste, til det felles beste og til omsorg for skaperverket.»

Les om hos Caritas.