ÃÛÌÒ½»ÓÑ

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 15. mars kl. 12 stod pave Frans ikke i vinduet under angelus, som han pleier, men inne på et bibliotek i det apostoliske palass. På grunn av koronapandemien er både Petersplassen og Peterskirken stengt. Det er allerede blitt bestemt at den stille uke i Roma vil bli feiret uten troende fysisk tilstede.

Under angelus gikk pavens tanker aller først til Kirken i , som er den regionen som er hardest rammet av koronaviruset. For få dager av og ba jomfru Maria om hjelp, og nå var han i ferd med å avslutte en messe på . Mange prester i Lombardia oppviser stor oppfinnsomhet for å vise folk sitt nærvær, sa paven og takket dem alle.

Deretter talte paven om dagens evangelietekst, ba angelus og avsluttet med en hilsen til alle i kampen mot koronaviruset. Her følger en oversettelse av alt dette, med i tillegg deloverskrifter:

Guds gave: levende vann

Denne tredje søndag i fastetiden forteller evangeliet om Jesu møte med en samaritansk kvinne (jf ). Under vandringen tar han og disiplene en hvilepause ved en kilde i Samaria. Samaritanerne ble ansett som kjettere av jødene. De var dypt foraktet og behandlet som annenklasses borgere. Jesus er sliten og tørst. Da kommer en kvinne for å hente vann, og han ber henne: «La meg få drikke» (vers 7). Slik, ved å bryte alle barrierer, får han i gang en dialog. For denne kvinnen avslører han mysteriet med det levende vann, altså med Den hellige ånd, Guds gave. For på kvinnens overraskede reaksjon svarer han: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann» (vers 10).

Vannet fra klippen

Vann står i  sentrum for denne dialogen. På den ene side vann som et hovedelement for liv, et element som slukker fysisk tørst og opprettholder liv. På den annen side vann som symbol på den guddommelige nåde, som gir evig liv. I bibelsk tradisjon er Gud kilden til det levende vann – slik står det i Salmene og hos profetene. Å fjerne seg fra Gud, kilden til levende vann, medfører tørke av aller verste slag. Det var nettopp det Israels folk erfarte i ørkenen, under dets lange vandring mot frihet. Brennende av tørst protesterer folket mot Moses og mot Gud, fordi det ikke finnes vann. Fordi det er Guds vilje får da Moses vann til å strømme fra en klippe, som tegn på Guds forsyn: Gud er med sitt folk og gir det liv (jf. ).

«Denne klippen var Kristus»

Og apostelen Paulus tolker den klippen som et symbol for Kristus. «Denne klippen var Kristus», sier han (jf. ). Det er det lønndomsfulle bilde på Guds nærvær i hans folk under vandringen. Kristus er jo det Tempelet som, ifølge profetenes syn, Den hellige ånd strømmer ut fra, altså det hellige vann som renser og gir liv [jf. ]. Den frelsestørste kan øse gratis av Jesus, og i ham eller henne blir Den hellige ånd en kilde til fullt og evig liv. Det løftet om levende vann, som Jesus ga den samaritanske kvinnen, ble til virkelighet i hans påske: fløt det ut «blod og vann» (jf. ). Ut fra kilden, nemlig Kristus – lammet som ble slaktet og som stod opp fra de døde – strømmer Den hellige ånd, som tilgir synder og avføder nytt liv.

Den levende Kristus strømmer videre

Denne gaven er også kilden for ethvert vitnesbyrd. Akkurat som den samaritanske kvinnen føler enhver som møter den levende Jesus behov for å fortelle andre om det, slik at alle kan komme til å bekjenne at Jesus «virkelig er verdens frelser» (), slik kvinnens bysbarn senere sa. Også vi, som er født til nytt liv ved dåpen, er kalt til å vitne om det liv og det håp som bor i oss. Hvis vår søken og vår tørst blir til fulle tilfredsstilt i Kristus, vil vi tilkjennegi at frelsen ikke finnes i denne verdens «ting», som på sikt fører til tørke, men i Han som elsket oss og alltid elsker oss; i Jesus, vår Frelser; i det levende vann som han byr oss på.

Bønn

Må den hellige Maria hjelpe oss å nære vår higen etter Kristus, det levende vanns kilde, den eneste som kan tilfredsstille vårt hjertes tørst etter liv og kjærlighet.

[angelusbønn]

Hilsen etter angelus

Petersplassen er stengt disse dager, derfor retter jeg min hilsen direkte til alle dere som er forbundet ved hjelp av kommunikasjonsmidler.

I denne situasjonen – med en pandemi som gjør at vi lever mer eller mindre isolert fra hverandre – er vi kalt til å gjenoppdage verdien av det fellesskap som forener alle Kirkens lemmer, og videreføre det. Forenet i Kristus er vi aldri alene, men danner en eneste kropp, med ham som hode. Det er en enhet som næres med bønn, og også med med eukaristien, noe som er sterkt å anbefale når det ikke er mulig å motta sakramentet. Dette sier jeg for alle, og spesielt for dem som lever alene.

Igjen ønsker jeg å uttrykke min nærhet til alle syke og til alle som pleier dem, til alle som hjelper dem som ikke kan gå ut, og også til alle som prøver å hjelp fattige og hjemløse mennesker med det disse trenger.

Mange takk for det som hver enkelt av dere gjør for å hjelpe til i denne meget vanskelige tiden. Må Herren velsigne dere, må Vår frue bevare dere; og vær så snill ikke glem å be for meg. God søndag, og god middag! Takk!