ÃÛÌÒ½»ÓÑ

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I evangelieteksten på høytiden for jomfru Marias opptagelse i himmelen finner vi Marias lovsang, som begynner slik:

«Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom. Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, for store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; hellig er hans navn. ()

Her følger alt det pave Frans sa før angelusbønnen på høytiden torsdag 15. august:

Å fryde seg i Gud

Kjære brødre og søstre, god dag!

I dag, på høytiden for Marias opptagelse i himmelen, ber den hellige jomfru slik: «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser» (). La oss se på de to verbene i denne bønnen: å opphøye og å fryde seg. Man «fryder seg» når det er noe som er så skjønt at det ikke er tilstrekkelig å glede seg innvendig, inni seg, men man ønsker å uttrykke lykkeligheten med hele sin kropp: Da fryder man seg. Maria fryder seg på grunn av Gud. Det kan være at også vi har opplevd å fryde oss over Herren: Vi pleier å fryde oss over gode resultater og over gode nyheter, men i dag lærer Maria oss å fryde oss i Gud. I Gud, for han gjør «store ting» (jf. ).

Å opphøye Gud

Det andre verbet, å opphøye – «min sjel opphøyer»  â€“ leder tanken hen på de «store ting». Å opphøye betyr jo å lovprise noe for dets storhet, for dets skjønnhet, … Maria lovpriser Herrens storhet, hun feirer den ved å si at han virkelig er stor. Det er viktig å søke store ting her i livet, ellers drukner man i et hav av småsaker. Maria viser oss at om vi vil ha et lykkelig liv må vi sette Gud på første plass, for bare han er stor. Men hvor ofte driver vi vel ikke og forfølger ting uten verdi: fordommer, nag, rivalitet, misunnelse, illusjoner, overflødige materielle ting, … Det er så mye smålighet i livet! Det vet vi. I dag inviterer Maria oss til å løfte blikket mot de «store ting» som Herren har gjort i henne. Også i oss, i hver enkelt av oss, gjør Herren store ting. Man må anerkjenne dette, man må lovprise Gud og opphøye ham for de store store ting.

«Himmelens port»

Det er nettopp de «store ting» vi feirer i dag. Maria blir tatt opp i himmelen: liten og ydmyk og den første til å motta den høyeste herlighet. Hun, som er en skapning, en av oss, når frem til evigheten med kropp og sjel. Og der venter hun på oss, slik en mor venter på at barna skal vende hjem. Guds folk påkaller jo henne som «». Vi er underveis, vi er pilegrimer på vei mot hjemmet der oppe. I dag ser vi på Maria og da ser vi siktemålet. Vi ser at en skapning er blitt tatt opp i herligheten til den oppstandne Jesus Kristus, og den skapningen kunne ikke være noen annen enn hun, frelserens mor. Vi ser at i paradiset, sammen med Kristus, den nye Adam, finnes også hun, Maria, den nye Eva, og dette gir oss trøst og håp under vår pilegrimsvandring her nede.

Kalt hjem

Festen for Marias opptagelse i himmelen kaller oss alle tilbake – særlig alle dem som sliter med tvil og tristhet og lever med blikket vendt ned, som ikke klarer å løfte blikket. La oss se opp, himmelen er åpen; den skremmer oss ikke, den er ikke lenger langt borte, for på himmelterskelen står en mor og venter på oss. Det er himmeldronningen, og hun er vår mor. Hun elsker oss, hun smiler til oss og hun kommer oss omsorgsfullt til hjelp. Som mødre flest ønsker hun sine barns beste, og sier til oss: «Dere er dyrebare i Guds øyne; dere er ikke skapt for verdens små behageligheter, men for himmelens store gleder». Ja, for Gud er glede og ikke kjedsommelighet [«gledsommelighet» og ikke kjedsommelighet]! Gud er glede. La Maria leie oss. Hver gang vi tar rosenkransen i hånden og ber, tar vi et skritt fremover mot det store målet for vårt liv.

Bønn

La oss bli tiltrukket av den sanne skjønnhet, la oss ikke bli oppslukt av livets småting, men la oss velge himmelens storhet. Må den hellige jomfru, himmelens port, hver dag hjelpe oss med tillit og glede å se dit, hvor vårt sanne hjem er. Hun er der og venter på oss som vår mor.

***

Les også: