ÃÛÌÒ½»ÓÑ

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

«Kristus lever. Han er vårt håp og verdens vakreste ungdom. Alt han rører ved blir ungt og nytt, og fylles med liv. Det første jeg vil si til ethvert ungt, kristent menneske er derfor: ‘Han lever, og han ønsker at du skal leve!’»

Slik begynner pave Frans sin postsynodale apostoliske formaning «Christus vivit», som han underskrev mandag 25. mars i Loreto. Dokumentet består av ni kapitler samt en innledning og en avslutning, er oppdelt i 299 paragrafer og skrevet på spansk. Paven forklarer at han har latt seg «inspirere av rikdommen av refleksjoner og dialoger under fjorårets synode».

Kapittel 1: «Hva sier Guds ord om ungdom?»

Paven minner om at «i en tidsalder da unge mennesker tellet lite, viser noen bibeltekster at Gud ser med andre øyne» (6). Han nevner kort en del unge mennesker i Det gamle testamente (6 – 11): Josef, Gideon, Samuel, David, Salomo, Jeremia, Rut og den unge tjenestejenta i fortellingen om Naaman (6 – 11). Så går han videre til Det nye testamente (12 – 21) og minner om at «Jesus er evigung og vil gi oss et evigungt hjerte» (13). Jesus likte slett ikke den måten mange av de unge på hans tid ble behandlet på. «Den største av dere skal være som den yngste», sa han ().

Kapittel 2: «Evigunge Jesus Kristus»

Paven skriver om Jesu ungdomstid, om hans oppvekst og utvikling i familien og landsbyen (23 – 29).

Jesu ungdom opplyser oss. Jesus gir lys til «dere unge» «ut fra sin egen ungdom, som han deler med dere», og i ham kan vi gjenkjenne mange trekk som er typiske for unge hjerter (30 – 33).

Om Kirkens ungdom (34 – 42) skriver paven blant annet at: «La oss be Herren befri Kirken fra dem som ønsker å gjøre henne gammel, å stenge henne inn i fortiden, å bremse henne, å få henne til å stå stille. La oss også be om at Kirken må slippe en annen fristelse: å tro at hun er ung om hun gir etter for alt det som verden byr henne på, å tro at hun kan bli fornyet ved å skjule sitt budskap og imitere andre. Nei. Kirken er ung når hun er seg selv, når hun hver dag mottar den evig nye kraft fra Guds ord, fra eukaristien, fra Kristi nærvær og fra Den hellige ånd. Hun er ung når hun klarer å vende tilbake til sin kilde stadig på nytt» (35).

«Kirken må ikke konsentrere seg for mye om seg selv, men først og fremst reflektere Jesus Kristus. Det innebærer at hun ydmykt må erkjenne at enkelte konkrete ting må bli forandret» (39).

Paven skriver at en del unge mennesker føler seg plaget og irritert av Kirken. Det er en holdning som bunner i «til dels alvorlige og aktverdige årsaker: de seksuelle og økonomiske skandalene; dårlig forberedte prester som ikke klarer å leve seg inn i de unge og det de føler for; […] den passive rollen tildelt de unge i kristne fellesskap; Kirkens vanskeligheter med å forklare sitt doktrinale og etiske standpunkt i dagens samfunn» (40).

De unge ber Kirken lytte mer, være ydmyk og ikke dømme.

Så presenterer paven Kirkens store forbilde for en ung Kirke som ønsker å følge Kristus: Maria, jenta fra Nasaret (43 – 48). Kraften i hennes «ja» imponerer alltid. Det var ikke noe fram og tilbake, ikke noe «vel, vi kan jo prøve». Hun satset alt, uten noen annen garanti enn «å være bærer av et løfte». «Jeg spør hver av dere: Føler dere dere som bærere av et løfte? Hvilket løfte bærer jeg på og kan bære fram?» (44).

Videre forteller paven om noen av Kirkens mange unge helgener (49 – 63), om , , ,  , , , Thérèse av Jesusbarnet, , , ,  og .

Kapittel 3: «Dere er Guds ‘nå’»

Positivt (65 – 67): Ungdommen er ikke bare verdens fremtid; «de er nåtiden, de beriker nåtiden med sitt bidrag» (64). Alle som er kalt til å være sammen med ungdom burde klare å se muligheter der andre bare ser stengsler og farer. I alle hjerter er det plantet spirer av godt. Et ungt hjerte bør derfor betraktes som «hellig grunn» (67).

Det finnes mange slags ungdommer (68 – 70). Ungdom lever i mange forskjellige situasjoner, og det skjer mye forskjellig med dem (71 – 85). Paven beskriver en del mørke og vonde situasjoner, blant annet unge som lever i krig, blir utnyttet, blir kidnappet, er ofre for organisert kriminalitet, menneskehandel, slaveri og seksuell utnyttelse. Noen unge lever et kriminelt og voldelig liv. Mange  lider under marginalisering og sosial eksklusjon av religiøse, etniske eller økonomiske grunner. 

«Vi kan ikke være en Kirke som ikke gråter over sine unge barns tragedier. Vi må aldri venne oss til slikt» (75). Paven ber de unge lære seg å be for jevnaldrende som har det verre enn de selv (76).

Paven bemerker at ja, det er sant at mektige land og organisasjoner yter hjelp, men ofte til en høy pris. Ofte må fattige land godta vestlig tenkemåte når det gjelder seksualitet, ekteskap, liv og sosial rettferdighet. Slik ideologisk kolonisering er særlig skadelig for unge mennesker (78).

Paven skriver om «ønsker, sår og søken», deriblant om seksualitet: «I en verden som overbetoner seksualitet er det vanskelig å beholde et godt forhold til egen kropp og ha et godt følelsesmessig forhold til andre mennesker» (81). Også av denne grunn er det ofte på grunn av seksualmoral at unge forlater Kirken, som de oppfatter som dømmende og fordømmende (81).

Så tar paven for seg ungdom i en digitalisert verden (86 – 90) . De nye kommunikasjonsformene bringer ikke bare godt med seg. Vi har nye typer for isolasjon, manipulasjon, utnyttelse, vold og avhengighet. Paven nevner spesielt «digital migrasjon» – altså det at man gradvis mister sin naturlige tilhørighet til familie, kulturelle og religiøse verdier – noe som lett fører til ensomhet.

Paven ser på migranter som vår tids ‘paradigme’ (91 – 94). Dette paradigmet kan kaste lys over vår tid og særlig over situasjonen for ungdom. Vi er jo alle i utgangspunktet «fremmede og hjemløse på jorden» (). Mange av migrantene er ungdommer. Paven ber særskilt de unge i mottakerland om ikke la noen sette dem opp mot andre unge, som ankommer landet.

Paven tar også opp Kirkens synder, og skriver om å få slutt på alle former for misbruk (95 – 102) . Den gamle Mor Kirkens rynker er godt synlige, men Kirken vil ikke anvende noen slags plastisk kirurgi, «hun er ikke redd for å vise fram sine lemmers synder […] Men la oss huske at man ikke får gå fra sin Mor når hun er såret» (101). Med hjelp av de unge kan denne mørke tiden «virkelig være en mulighet for en epokegjørende reform, for å åpne seg for en ny Pinse» (102).

Det finnes en utvei (103 – 110), alltid, uansett hvor mørk og vond situasjonen er. For etter døden kommer oppstandelsen. Han nevner spesielt den ærverdige , en italiensk gutt som er mest kjent for sitt der han dokumenterte eukaristiske mirakler. Carlo sa at «alle fødes som originaler, men mange dør som kopier» (106). «Ikke la det skje med deg» (106). Søk det store målet: hellighet. Men ikke alene. Gjør det sammen med andre; vi trenger alle sammen å leve sammen med andre mennesker.

Kapittel 4: «Det store budskapet for alle ungdommer»

For alle ungdommer forkynner paven tre store sannheter. For det første at «Gud er kjærlighet» (112 –117). Faderens hukommelse er «ikke en harddisk, som registrerer og lagrer alle fakta om oss; hans hukommelse er et ømt og medlidende hjerte, som gleder seg over å fjerne ethvert spor av det onde fullstendig […] For han elsker deg. Prøv å være litt i stillhet og la deg elske av ham» (115).

Den andre sannheten er at «Kristus frelser deg» (118 – 123). Av kjærlighet ga han hele seg. Den kjærligheten er til å stole på: «Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg» (). «Glem aldri noensinne at han tilgir deg sytti ganger sju ganger» (119). Jesus elsker oss og frelser oss for «bare den man elsker kan frelses. Bare den man omfavner, kan forvandles. Herrens kjærlighet er større enn alle våre selvmotsigelser, alle våre svakheter og all vår smålighet» (120). Og «Hans tilgivelse og frelse er ikke noe som vi har kjøpt eller som vi må erverve oss med våre gjerninger eller anstrengelser. Han tilgir oss og frigjør oss helt gratis» (121).

Den tredje sannheten er at «Han lever!» (124 – 129). «Det er nødvendig å minne om dette […] for det er fare for at vi tar Jesus Kristus for å være bare et godt eksempel fra fortiden, et minne, som en som frelste oss for to tusen år siden. Det ville det ikke være noen som helst nytte i, det ville ikke forandre oss, det ville ikke befri oss» (124).  Men om «han lever, så er det en garanti for at det gode kan vinne terreng i vårt liv, og at våre anstrengelser vil nytte. Da kan vi slutte å klage, da kan se framover, for med ham kan man alltid se framover» (127).

I disse sannhetene har vi Faderen og Jesus. Og der de er, er også Den hellige ånd. Den hellig ånd gir liv (130 – 133). «Påkall Den hellige ånd hver dag […] Du har intet å tape og han kan forandre livet ditt, han kan opplyse det og gi det en bedre kurs» (131).

Kapittel 5: «Veier for ungdom i utvikling»

Paven skriver om ungdomstiden som en tid for drømmer og valg (136 – 143); om ønsket om å leve og oppleve (144 – 149); om å leve i vennskap med Kristus (150 – 157).

«Guds kjærlighet og vårt forhold til den levende Kristus forhindrer oss ikke i å drømme og krever ikke at vi snevrer inn vår horisont. Tvertimot ansporer denne kjærligheten oss, den stimulerer oss, den driver oss mot et bedre og vakrere liv.» (138).

Når paven tenker på et ungt menneske, ser han for seg en som stiller den ene foten foran den andre, klar til å sette av sted på et blunk (139). Ungdomstiden kan ikke være stillestående, for dette er «valgenes alder»,  det er da man velger livsvei. Paven ber de unge om ikke å være redde, om ikke å stå stille, om både å være tålmodige og å risikere. «Gjør dere hørt! Jag vekk all lammende engstelse […] Lev!» (143). Videre ber han dem «leve i nåtiden» og sette pris på livets mange små gaver (146).

Paven skriver at for virkelig å være ung, må man leve i vennskap med Jesus, være sammen med ham. Den hellige sa: «Kristendommen er ikke en samling sannheter som må tros, ikke en samling påbud og forbud som må overholdes. Da synes den motbydelig. Kristendommen er en Person, som har elsket meg så mye at han trygler om min kjærlighet. Kristendommen er Kristus» (156).

Apropos vekst og modning (158 – 162) skriver paven at det er viktig å søke «åndelig utvikling», «å søke Herren og ta vare på hans ord», å holde «â€™forbindelsen’ med Jesus […] for du kan ikke vokse i lykke og hellighet ene og alene ved dine krefter og ditt sinn» (158). Også voksne mennesker trenger å modnes, uten å tape ungdommens verdier: «Når som helst i livet vil vi kunne fornye og øke vår ungdommelighet. Da jeg tok fatt på mitt paveembete, ga Herren meg en videre horisont og en ny ungdommelighet. Det samme kan skje med et ektepar som har vært gift i mange år, eller med en munk i et kloster» (160). 

Å vokse «vil si å ta vare på og nære det mest verdifulle som ungdommen skjenker deg, men også å være åpen for å rense bort det som ikke er godt» (161). Videre minner paven om at «det er ikke ved å kopiere andre at du kan bli hellig og realisere deg selv». «Du må oppdage hvem du er og utvikle din personlige måte å være hellig på» (162).

Han foreslår å vandre sammen med andre (163 –167), for «Den hellige ånd ønsker å drive oss til å gå ut av oss selv, til å omfavne andre med kjærlighet og søke deres beste. Så det er alltid bedre å leve troen sammen med andre og uttrykke vår kjærlighet i et fellesskapelig liv» (164). Slik kan vi unnslippe «fristelsen til å lukke oss i oss selv, i våre problemer, i sårede følelser, i klager og bekvemmelighet» (166). Gud «elsker de unges glede og innbyr dem først og fremst til den fryd og glede som man opplever, når man lever sammen som søsken» (167).

Så advarer paven engasjert ungdom (168) mot å «lukke seg inne i små grupper […] De kan mene at de lever i søskenkjærlighet, men kanskje er deres gruppe ganske enkelt blitt en forlengelse av deres eget jeg» (168). Og enda verre blir det hvis de tror at legfolk er kalt til å tjene utelukkende internt i Kirken. For slik er det ikke. Paven ber de unge gå ut over sin egen trange venneflokk og bygge sosialt vennskap, søke det felles beste. «Sosialt uvennskap ødelegger. Familier ødelegges av uvennskap. Land ødelegges av uvennskap. Verden ødelegges av uvennskap. Og krig er det største uvennskap. I dag ser vi verden gå i stykker av krig. Fordi de er ute av stand til å sette seg ned og snakke sammen » (169).

Paven gir noen eksempler på godt sosialt engasjement. I noen menigheter, grupper og bevegelser «pleier [de unge] å dra og holde gamle eller syke med selskap, eller å besøke fattige bydeler» (171). Andre er med med på å bygge hus til husløse, gjøre mark dyrkbar, samle inn hjelp til nødtrengende. Paven oppmuntrer de unge til å være aktivt med på å gjøre samfunnet mer rettferdig og broderlig (174).

Unge mennesker er kalt til å være modige misjonærer (175 – 178) og vitne om evangeliet, ikke nødvendigvis «snakke om sannheten, men leve ut sannheten» (175). Jesus sender ut sine misjonærer overalt. «Det finnes ikke grenser, det finnes ikke begrensninger; han sender oss til alle. Evangeliet er for alle og ikke bare for enkelte. Det er ikke bare for dem som vi synes er nærmest og mest mottagelige. Det er for alle» (177). 

Kapittel 6: «Å være ung og ha røtter»

Når noen foreslår ungdom å overse historien, at de skal begynne på bar bakke og bygge en fremtid uten røtter, «som om verden starter nå», så er det all grunn til å være skeptisk, mener paven. Det er slik ideologier, av forskjellige farger, fungerer. Det er ikke å konstruere, men å destruere. Ikke la dem rive deg opp fra jorden (180 – 186).

Paven advarer også mot manipulerende personer som dyrker ungdom. Alt som er ungt og vakkert blir dyrket; alt som er gammelt blir foraktet. «Kjære unge, ikke la noen utnytte deres ungdom for å fremme et overfladisk liv, der skjønnhet forveksles med utseende» (183).

I dag fremmes også «en åndelighet uten Gud, et følelsesliv uten fellesskap og uten omhu for lidende mennesker, en frykt for fattige, som anses som farlige, og en rekke tilbud for å få dere til å tro på en paradisisk fremtid, som stadig vil bli skutt ut i tid» (184). Slikt fører til «kulturell kolonisering» (185). Unge rykkes opp fra sin kulturelle og religiøse sammenheng, kan gjennomgå en slags standardisering og bli lett manipulerbare (186).

Alle trenger røtter. Ditt forhold til eldre mennesker (187 – 191) er av grunnleggende betydning. De unge trenger de eldres erfaring. «Det betyr ikke at du må være enig i alt de sier, og heller ikke at du må godta alt de gjør», det dreier seg «ganske enkelt om å være åpen og ta imot en visdom blir meddelt fra generasjon til generasjon» (190). Gamle og unge bør vandre sammen, ha drømmer og visjoner (192 – 197) og ta sjanser sammen (198 – 201). Røtter «er ikke ankere som holder oss fastbundet», men «et rotfeste som gjør det mulig for oss å vokse og svare på nye utfordringer» (200).

Kapittel 7: «Sjelesorg for ungdom»

Ungdomspastoralen trenger å bli mer fleksibel, for over hele verden har det funnet sted store sosiale og kulturelle endringer, og mange ungdommer føler at de ikke finner det de søker og trenger i de vanlige strukturene. 

Ungdomspastoralen må være synodal (203 – 208), altså i stand til å gi form til en «samvandring» ), og ha søken og vekst som sine store retningslinjer (209 – 215). I vår søken sammen bør vi først og fremst anvende «nærhetens språk», «kjærlighetens uegennyttige, relasjonelle, eksistensielle språk, som rører ved hjertet, når fram til livet, vekker forhåpninger og lengsler» (211). Apropos vekst er det selvfølgelig nødvendig med «doktrinær og moralsk formasjon» (213), men like viktig er det å konsentrere seg om , altså om «den grunnleggende erfaring av møtet med Gud gjennom Kristus, som døde og stod opp igjen», og om vekst i søskenkjærlighet og tjeneste (213).

Kirkens institusjoner trenger å utvikle sin evne til å ta imot ungdom, de trenger å bli egnede miljøer (216 – 220),  skriver paven.

Paven beskriver utdanningsinstitusjonenes pastorale (221 – 223). Han skriver at det er et «presserende behov for selvkritikk». Litt overdrevent kan man si at noen katolske skoler er som «bunkere», som beskytter elevene mot alt det som er galt «der ute», uten å lære dem å leve i virkeligheten. Åndelig formasjon og kulturell formasjon bør ikke adskilles. Paven nevner kunst, sport og naturvern som eksempler på pastorale områder (224 – 229).

Det trengs en åpen, fleksibel og livsnær ungdomspastorale (230 – 238). Det må være plass til alle. «For å kunne delta i noen av våre ungdomsarenaer er det ikke en gang nødvendig å akseptere fullt og helt alt det Kirken lærer» (234), skriver paven blant annet. Hele den ønskede tilnærmingen har sitt ikon i evangelieepisoden med Emmaus-vandrerne (). Jesus snakker med dem, lytter til dem, hjelper dem å forstå det de opplever og å tolke deres opplevelser i lys av Skriften. Han går med å bli hos dem, han går inn i deres natt. Det er de selv som så velger å gjøre helomvending (237).

Alltid misjonærer (239 – 241). Det er ikke mye som skal til før et ungt menneske er en «misjonær». For eksempel kan en ungdom invitere en venn med på en liten pilegrimstur (239). All ungdomspastorale må være misjonerende pastorale, understreker paven (240).

Ungdommen trenger å bli ledsaget av voksne (242 – 247), og da først og fremst av sin egen familie. «Det innebærer at de unge bør møtes med forståelse, anerkjennelse og kjærlighet, og at de ikke stadig vekk bedømmes og avkreves en fullkommenhet som ikke er i samsvar med deres alder» (243). Det trengs flere erfarne og egnede mennesker som kan veilede og ledsage de unge; det trengs mennesker som kan vandre sammen med dem og respektere deres frihet. Enkelte unge kvinner gir uttrykk for at de savner især kvinnelige «referansepersoner» i Kirken (245).

Kapittel 8: «Kall»

«Kallet til å leve, kallet til vennskap med Gud, kallet til hellighet og så videre»: Paven bruker ordet «kall» i en meget vid betydning. Hele vårt liv blir plassert foran den Gud som elsker oss og lar oss forstå at absolutt alt kan inngå i vårt svar til ham (248). Paven minner om at med sin forrige formaning, «Gaudete et exsultate», ønsket han «å la kallet til hellighet gjenlyde nok en gang, å forsøke få det ‘legemliggjort’ i dagens verden med alle dens farer, utfordringer og muligheter» (249).

Kallet til vennskap  med ham (250 – 252). «Det Jesus først og fremst ønsker av et ungt menneske er dets vennskap», og det er grunnleggende å oppdage det (250). Vi er alle kalt til å gå ut av oss selv og være til for andre (253 – 258). «Vårt liv på jorden når sin fylde når det blir til offer» (254). «For å realisere sitt eget kall må man utvikle alt man er, la det spire og dyrke det. Det handler ikke om å oppfinne seg selv, om å skape seg selv av intet, men om å oppdage seg selv i Guds lys og la sin egen væren blomstre» (257). Og for unge mennesker er det «å være til for de andre» vanligvis forbundet med to grunnleggende spørsmål: familiestiftelse og arbeid.

Kjærlighet og familie (259 – 267). «De unge føler kallet til kjærlighet sterkt og drømmer om å møte den rette som de kan bygge en familie og et liv sammen med» (259), og ekteskapets sakrament «omhyller denne kjærligheten med Guds nåde, det rotfester den i Gud selv» (260). Gud selv har gitt oss kjønn, han selv har skapt seksualiteten, som er en gave fra ham, og altså ikke tabu. Seksualtet har to formål: å elske hverandre og å få barn (261).

Arbeid (268 – 273). «Arbeid er en nødvendighet, det er en del av meningen med livet på denne jorden». Arbeid hjelper menneskene å utvikles – både hele menneskeheten og hver enkelt menneske (269). Men mange unge utestenges fra arbeidsmarkedet. Å få ungdom i arbeid bør ha høy politisk prioritet, mener paven. Han råder ungdommene til å nøye seg også med mindre givende jobber, men aldri helt oppgi sine drømmer og aldri begrave et kall.

Paven avslutter kapitlet med å omtale kall til særskilt gudviet liv (274 – 277). Han ber ungdommen ikke på forhånd utelukke et slikt kall. «Du kan være viss på at om du merker at Gud kaller deg, og du følger det kallet, så vil det være det som gir deg et fullt liv» (276).

Kapittel 9: «Åndelig skjønn»

Paven minner om at han i «Gaudete et exsultate» behandlet . Nå ønsker han behandle åndelig skjønn anvendt på kall.

Hvordan erkjenne hva du er kalt til? (283 – 286). For å forstå hva Gud kaller oss til, trengs åndelig skjønn. Man trenger å trekke seg litt tilbake og ha det stille, for det dreier seg om høyst personlige og vanskelige valg som ingen andre kan ta for en (283). Og man må ha klart for seg at han som kaller oss er vår venn (287 – 290).

Lytting og ledsagelse (291 – 298). Og alle de som hjelper ungdom med å deres kallsbedømmelse må utvise tre typer innlevelsesevne, eller oppmerksomhet, som utfyller hverandre. For det første må man være oppmerksom på nettopp dette mennesket, man må virkelig lytte til den andre som gir seg selv i sine ord (292). For det andre trenger man «skjelneevne», man må altså «oppfatte det punkt der man kan skjelne nåde fra fristelse» (293). Og for det tredje må man «lytte til de impulser, som den andre erfarer ‘der framme’. Det er den dype lytting til ‘hvor vil den andre egentlig hen?’» (294). Og når man lytter slik, må man på et visst punkt bli usynlig og la den andre følge den vei som han eller hun har oppdaget, slik Herren ble usynlig for (296). For «vi må få i gang prosesser», men ikke pålegge bestemte veivalg. Derfor er det vanskelig å lage oppskrifter for denne slags veiledning.

«Og til slutt … et ønske»

«Kjære unge, jeg ville være lykkelig over å se dere løpe raskere enn de som er trege og fryktsomme. Løp 'mot det høyt elskede Ansikt, som vi tilber i eukaristien og gjenkjenner i vår lidende brors kjøtt og blod. Må Den hellige ånd drive dere framover. Kirken trenger deres drivkraft, deres intuisjon, deres tro. Vi trenger det! Og når dere kommer lenger enn oss, så vær tålmodige og vent på oss' [slik Johannes ventet på Peter ved den tomme graven, jf. ] (jf. )». 

Les også, på engelsk og andre språk

, som denne sammenfatningen er basert på


. De avsluttende bemerkningene på norsk