ÃÛÌÒ½»ÓÑ

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

 deltok pave Frans i den tradisjonelle askeonsdagsfeiringen på Aventinerhøyden i Roma. Deltakerne gikk i botsprosesjon fra  til , og der ble det feiret askeonsdagsmesse.

Her følger hele prekenen, med i tillegg noen overskrifter:

Alarmklokka

«Blås i horn på Sion, rop ut en hellig faste» (), sier profeten i første lesning. Fastetiden tar til med en skingrende lyd, med lyden av et horn som ikke akkurat kjærtegner ørene, men utbasunerer faste. Det er et sterkt signal om å slakke ned vårt liv, som alltid farer av sted med oss, uten at vi alltid vet så nøye hvor det bærer hen. Det er en oppfordring til å stoppe opp – «holdt!» – og fokusere på det vesentlige, til å holde faste fra alt det overflødige som distraherer oss. Det er en alarmklokke for sjelen.

Sett kurs mot Herren

Sammen med denne alarmklokka hører vi, fra profetens munn, et budskap fra Herren, et kort og inderlig budskap: «Vend om til meg» (). Å vende om. Om vi må vende om, betyr det at vi har gått annetsteds hen. Fastetiden er tiden for å gjenfinne livets kurs. Det som virkelig teller på livets reise, som på alle reiser, er ikke å miste målet av syne. Men hvis vi underveis er aller mest opptatt av å kikke på landskap og ta spisepauser, så kommer vi ikke langt av sted. Hver av oss kan spørre seg: Er jeg opptatt av kursen for mitt livs reise? Eller nøyer jeg meg med å leve fra dag til dag og tenker bare på å ha det godt, løse noen problemer og more meg? Hvilken kurs er jeg på? Mange i dag sier at helsen kommer først av alt, kanskje jager jeg etter sunnhet? Men helse holder ikke evig … Kanskje eiendeler og velvære? Men det er ikke derfor vi er i verden. Vend om til meg, sier Herren. Til meg. Det er Herren som er målet for vår reise i denne verden. Det er ham vi må sette kursen mot.

Aske eller ild?

For å hjelpe oss å finne kursen, får vi et tegn i dag: aske på hodet. Det er et tegn som får oss til å tenke på det vi har inne i hodet. Våre tanker følger ofte forgjengelige ting, som kommer og går. Det lette lag av aske sier oss taktfullt hvordan det egentlig har seg: Det blir ingenting igjen av alt det du har hodet fullt av, av alt det som du løper etter hver dag og uroer deg for. Uansett hvor mye du anstrenger deg, vil du ikke kunne ta med deg noen rikdom ut av dette livet. Alle jordiske realiteter forsvinner, som støv for vinden. Eiendom er provisorisk, makt tar slutt, suksess alltid dalende. Dagens dominerende utseende-kultur forleder mennesker til å leve for ting som forgår; den er et stort bedrag. For den er som et kvistbål: Når den brenner ut, er det ikke annet enn aske igjen. Fastetiden er tiden for å bli kvitt illusjonen om at det å jage etter støv er å leve. Fastetiden lar oss gjenoppdage at vi er skapt for den evig brennende ild, ikke for aske som straks slokner; for Gud, ikke for verden; for evigheten i himmelen, ikke for verdens forvillelse; til å være Guds frie barn, ikke til å være slaver av ting. I dag kan vi spørre oss: På hvilken side er jeg? Lever jeg for ilden eller for asken?

Bønn, nestekjærlighet og faste: Gud, min neste og jeg

På denne reise tilbake til det vesentlige, på denne fastereisen, foreslår evangeliet tre etapper, som Herren ber oss gjennomgå uten hykleri, uten forstillelse: almissegiving, bønn og faste. Hva tjener de til? Almissegiving, bønn og faste bringer oss tilbake til de eneste tre realiteter som ikke forsvinner. Bønn knytter oss igjen sammen med Gud; nestekjærlighet med vår neste; faste med oss selv. Gud, mine medmennesker, mitt liv: Dette er de tre realiteter som ikke forsvinner, og som jeg bør investere i. Det er dit fastetiden ønsker å føre vårt blikk: opp mot Gud, med bønn som befrir oss fra et horisontalt liv uten dybde, med tid til bare oss selv, men ikke til Gud. Og så bør vårt blikk gå til vår neste, med nestekjærlighet, for å befris fra eiesyke og fra å tenke hvis det bare går bra for meg, så er alt bra. Og endelig vil fastetiden ha oss til å se inn i oss selv, med faste, for det befrir oss fra å være opphengt i ting og fra all hjertebedøvende verdslighet. Bønn, nestekjærlighet, faste: tre investeringer i en skatt som forblir.

Der skatten din er, vil også hjertet ditt være

«Der skatten din er, vil også hjertet ditt være», sa Jesus (). Hjertet vår peker alltid i en eller annen retning: Det er som et kompass som prøver å orientere seg. Vi kan også sammenligne det med en magnet: Det trenger å feste seg til et eller annet. Men hvis det bare fester seg til jordiske ting, vil hjertet før eller senere måtte slave for disse tingene: Fra å være bruksting, blir de til ting som vi må tjene. Utseende, penger, karriere, tidsfordriv: Hvis vi lever for slike ting, vil de bli til avguder som bruker oss, sirener som forhekser oss og får oss til å drive av. Hvis hjertet derimot fester seg til det som ikke forgår, finner vi tilbake til oss selv og blir fri. Fastetiden er en nådens tid for å befri hjertet fra tomme ting. Det er en tid for helbredelse fra avhengighetsskapende ting. Det er en tid for å feste blikket på det som ikke tar slutt.

Den korsfestede er vårt kompass

Så hvor er det da vi skal feste blikket under fastetidens vandring? Det er enkelt: på den korsfestede. Jesus på korset er livets kompass, som orienterer oss mot himmelen. Treets ringhet, Herrens taushet, hans avkleddhet i kjærlighet viser oss behovet for et enklere liv, uten overdreven bekymring for verdslige saker. Fra korset lærer Jesus oss motet til virkelig å gi avkall. For om vi er overlastet med ting, vil det aldri kunne gå fremover med oss. Vi trenger å komme fri fra konsumerismens tentakler og egoismens feller, fra ønsket etter stadig mer, fra kronisk utilfredshet, fra et hjerte som lukker seg for de fattiges behov. Jesus, som brenner av kjærlighet på korsets tre, kaller oss til et liv som brenner av ham, til et liv som ikke går tapt i verdens aske; et liv som brenner av nestekjærlighet og ikke slokner i middelmådighet. Er det vanskelig å leve slik han ber om? Ja, det er vanskelig, men det fører til målet. Fastetiden viser oss det. Fastetiden begynner med aske, men fører oss til slutt til påskenattens ild – til å oppdage at i graven blir ikke Jesu kropp til aske, men står opp i herlighet. Det gjelder også for oss, som er støv: Hvis vi, med all vår skrøpelighet, vender om til Herren, hvis vi slår inn på kjærlighetens vei, favner vi det liv som aldri tar slutt. Og vi vil helt sikkert være fulle av glede.