ÃÛÌÒ½»ÓÑ

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I dagens evangelietekst advarer Jesus først mot de skriflærde som elsker å vise seg frem. Deretter peker han ut den fattige enken som et forbilde:

Jesus satte seg rett overfor tempelkisten, og han så på hvordan folk la penger i den. Mange rike ga mye. Men det kom også en fattig enke og la i to småmynter, verdt noen få øre. Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.» (Les hele i Bibel 2011)

Her følger først en oversettelse av det paven sa før angelusbønnen:

De skriftlærde

I dagens episode fra evangeliet (jf. Mark 12,38–4) gir Jesus siste del av sin undervisning i templet i Jerusalem. Vi har her to figurer i skarp kontrast til hverandre: den skriftlærde og enken. Hvorfor er de i kontrast? Den skriftlærde representerer de viktige, rike, innflytelsesrike personer; enken representerer de siste, de fattige, de svake. Jesu resolutte bedømmelse av de skriftlærde angår ikke hele kategorien, men dem som stiller sin sosiale stilling til skue, som skryter av tittelen «rabbi», det vil si «mester», som elsker å motta ærbødige hilsener og legge beslag på de beste plassene (versene 38 – 39). Det verste er at deres praleri først og fremst er av religiøs art, at – som Jesus sier – de «holder lange bønner for syns skyld» (vers 40) og benytter seg av Gud for å skaffe seg anseelse som beskyttere av hans lov. Og denne overlegenheten og forfengeligheten får dem til å forakte dem som teller lite og dem som befinner seg i en vanskelig økonomisk stilling, som for eksempel enker.

Enken

Jesus demaskerer denne forskrudde mekanismen: Han fordømmer undertrykkelse av svake mennesker angivelig ut fra religiøse motiver og sier klart og tydelig at Gud er på side med dem som kommer sist. Og for å innprente disiplene denne læren gir han dem et levende eksempel: en fattig enke, med en utbetydelig sosial stilling fordi hun ikke hadde noen ektemann til å forsvare hennes rettigheter og derfor ble et lett bytte for skruppelløse kreditorer som forfulgte de svake for å få dem til å punge ut. Denne kvinnen går og legger to småmynter i tempelkisten, det var alt hun hadde igjen. Hun prøver ikke å bli lagt merke til og skammer seg nesten. Men nettopp i sin ydmykhet utfører hun en meget betydningsfull religiøs og åndelig handling. Denne oppofrende gesten unngår ikke Jesu blikk. Nettopp i denne gesten ser han den lyse – den totale selvoppofrelsen som han ønsker å lære sine disipler opp til.

Gud ser på hjertet

Den læren som Jesus gir oss i dag hjelper oss å vinne tilbake det vesentlige i vårt liv og fremmer vårt konkrete og daglige forhold til Gud. Brødre og søstre, Herrens vekter er ikke som våre. Han veier menneskene og deres handlinger på en annen måte: Gud måler ikke kvantitet, men kvalitet, han gransker hjertet, han vurderer om hensikten var ren, eller ikke. Dette betyr at når vi «gir» til Gud, i bønn, og til andre, i nestekjærlighet, bør vi unngå ritualisme, formalisme og beregning; vi bør gi som gave, slik Jesus gjorde: Han frelste oss aldeles gratis; han kjøpte oss fri og krevde ingen betaling for det. Han frelste oss aldeles gratis. Og vi må gjøre ting fritt, uten vederlag. Det er derfor Jesus peker ut denne fattige, gavmilde enken som et forbilde for kristent liv. Vi kjenner ikke navnet hennes, men vi kjenner hjertet hennes – vi kommer til å finne henne i himmelen og sikkert gå og hilse på henne – og det er det som teller for Gud. Når vi er fristet til å prøve å ta oss godt ut og få bokført våre altruistiske gester, når vi er altfor interessert i andres blikk og – tillat meg ordet – når vi oppfører oss som «påfugler» [], la oss da tenke på denne kvinnen. Det vil gjøre oss godt: Det vil hjelpe oss å kvitte oss med det overflødige og konsentrere oss om det som virkelig teller, og å forbli ydmyke.

Må jomfru Maria, en fattig kvinne som ga seg selv helt til Gud, støtte oss i forsettet om ikke å gi Herren og våre søsken bare noe av vårt eget, men å gi oss selv, som en ydmyk og sjenerøs gave.

***

Etter angelusbønnen minnet paven om at det var hundre år siden første verdenskrig tok slutt. Derfor ville kirkeklokker rundt omkring i verden, og også i Peterskirken, ringe klokka 13:30, sa han.

Han minnet også om at det var , som delte sin kappe i to og delte den med en fattig tigger.

Siste søndag før Kristi kongefest, altså 18. november, er den andre Verdensdagen for de fattige. Les pavens budskap i den anledning på . På Petersplassen er det et medisinsk senter denne uka.