Pavens preken p氓 den guddommelige barmhjertighets s酶ndag
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro 鈥� Vatikanstaten
Det var i år 2000 at denne festen ble innført av pave Johannes Paul II på bakgrunn av nonnen s åpenbaringer. Hvert år blir festen feiret på andre søndag i påsketiden. Over fem hundre var til stede; dette er prester som begynte sin spesielle tjeneste i Barmhjertighetsåret.
Evangelieteksten fortalte om da Jesus viste seg for disiplene påskedag og på nytt en uke senere, da også Tomas var til stede:
Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.» 鈥� ()
Her følger hele prekenen:
Vår «tvillingbror» Tomas så Gud gjennom sårene
I dagens evangelium forekommer verbet «å se» flere ganger: «Disiplene ble glade da de så Herren» (Joh 20,20), og deretter sier de til Tomas: «Vi har sett Herren» (vers 25). Men evangeliet beskriver ikke hvordan de så ham, det beskriver ikke Den oppstandne, det bare fremhever en detalj: «han [viste] dem sine hender og sin side» (vers 20). Så vidt vi kan forstå var det slik 鈥� gjennom hans sår 鈥� at Jesu disipler kjente ham igjen. Det samme skjedde med Tomas: Også han ville «se naglemerkene i hendene hans» (vers 25), og etter at han hadde sett, trodde han (vers 27).
Til tross for hans vantro må vi takke Tomas for at han ikke nøyde seg med åhøre andre si at Jesus var i live og heller ikke med å se ham i kjøtt og blod. Tomas ville , han ville røre ved Herrens sår, kjærlighetens tegn. I evangeliet blir Tomas kalt for «Tvillingen» (vers 24), og i dette er han virkelig vår tvillingbror. For heller ikke for oss er det nok å vite at Gud fins: En oppstanden, men fjern Gud fyller ikke vårt liv; en fjern Gud tiltrekker oss ikke, uansett hvor rettferdig og hellig han er. Nei, også vi trenger «å se Gud», vi trenger «å ta og føle på» at han er stått opp for oss.
Hvordan kan vi se ham? På samme måte som disiplene: gjennom hans sår. Da de så sårene, forsto de at det ikke var på liksom at han elsket dem. De forsto at han tilga dem selv om noen av dem hadde og forlatt ham. Å gå inn i hans sår vil si å betrakte . Dette er veien. Det vil si å forstå at hans hjerte banker for meg, for deg, for hver av oss. Kjære brødre og søstre, vi kan regne oss selv for kristne og kan kalle oss for det, og vi kan snakke om troens mange vakre verdier, men liksom disiplene trenger vi å se Jesus ved å røre ved hans kjærlighet. Bare slik kommer vi til troens kjerne og finner, liksom disiplene, en fred og en glede (jf. versene 19-20), som er sterkere enn all tvil.
«Min Herre og min Gud!»
Etter å ha sett sårene, utbrøt Tomas: «Min Herre og min Gud!» (vers 28). Jeg ønsker å gjøre oppmerksom på det pronomenet som Tomas gjentar: «min». Det er et possessiv, og når vi tenker oss om, kan det synes upasselig å anvende det om Gud: Hvordan kan Gud være min? Hvordan kan jeg gjøre Den allmektige til min? Men når vi sier «min» vanhelliger vi i virkeligheten ikke Gud; vi ærer hans barmhjertighet, for det er han som har villet «bli vår». Og liksom i en kjærlighetshistorie sier vi til ham: «Du ble menneske for meg, du døde og sto opp fra de døde for meg, og derfor er du ikke bare Gud 鈥� du er min Gud, du er mitt liv. I deg har jeg funnet den kjærligheten som jeg søkte, og mye mer som jeg aldri hadde kunnet forestille meg.»
Gud blir ikke såret av å være «vår» for kjærligheten ber om fortrolighet, barmhjertigheten ber om tillit. Allerede ved begynnelsen av de ti budene sa Herren: «Jeg er Herren din Gud» (2 Mos 20,2) og bekreftet: «Jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud» (vers 5). Dette er Guds tilbud, som en nidkjær elsker presenterer han seg selv som «din Gud». Og fra Tomas鈥� rørte hjerte veller svaret fram: «Min Herre og min Gud!». Når vi i dag gjennom sårene går inn i Guds mysterium, forstår vi at barmhjertigheten ikke bare er en av hans mange egenskaper, men at det er selve hans hjerteslag. Så la oss, liksom Tomas, ikke lenger leve som riktignok fromme, men usikre og nølende disipler; la oss forelske oss i Herren, vi også! Vi trenger ikke være redde for dette ordet: å «forelske» oss i Herren.
Ikke vær redd for å gå inn gjennom skammens dør
Hvordan kan vi få kjenne denne kjærligheten, hvordan kan vi ta og føle på Jesu barmhjertighet i dag? Igjen setter evangeliet oss på riktig spor idet det understreker at om kvelden på selve påskedagen (jf. vers 19), altså da Jesus nettopp er stått opp, skjenker han først av alt Ånden for å tilgi synder. For å få oppleve kjærligheten, må man gjennom dette: å la seg selv bli tilgitt. Å la seg selv bli tilgitt. Jeg spør meg selv og hver av dere: Lar jeg meg selv bli tilgitt? For å få oppleve den kjærligheten, må man gjennom dette. «Men far, det virker så vanskelig å skulle gå og skrifte 鈥�». Stilt overfor Gud er vi fristet til å gjøre som disiplene i evangeliet: låse oss inne bak stengte dører. De gjorde det fordi de var redde, og også vi er redde og skammer oss for å åpne oss og bekjenne syndene våre. Må Herren gi oss den nåde å forstå skammen, å se den ikke som en lukket dør, men som s første steg. Når vi føler skam, bør vi være takknemlige for det: Det betyr nemlig at vi ikke aksepterer det onde, og det er bra. Skammen er sjelens skjulte innbydelse; sjelen trenger Herren for å overvinne det onde. Det er tragisk når man ikke lenger skammer seg over noe som helst. Ikke vær redde for å føle skam! Og la oss gå fra skam til tilgivelse! Ikke vær redde for å skamme dere! Ikke vær redde.
Fortsetter du å synde? Fortsett å be om tilgivelse!
Det fins derimot en dør som er lukket for Herrens tilgivelse. Det er oppgivelsens dør. Oppgivelsen er alltid en lukket dør. Disiplene opplevde det da de i påsken med bitterhet fastslo at alt igjen var som før: De var fortsatt der, i Jersualem, mistroiske; «Jesus-kapitlet» lot til å være slutt, og ingenting var forandret selv etter at de hadde vært sammen med ham i lange tider: «Vi gir opp». Også vi kan tenke: «Jeg har vært kristen lenge. Likevel er jeg ikke blitt forandret. Jeg begår stadig de samme syndene.» Vi gir da mistroisk avkall på barmhjertigheten. Men Herren utfordrer oss: «Tror du ikke at min barmhjertighet [«misericordia» på italiensk] er større enn din [«miseria» på italiensk]? Faller du tilbake til dine gamle synder? Så fall også tilbake til å be om barmhjertighet, og da vil vi få se hvem det er som vinner!» Og dessuten 鈥� den som kjenner tilgivelsens sakrament vet det 鈥� er det ikke sant at alt blir ved det gamle. Hver gang vi blir tilgitt, blir vi styrket og oppmuntret for vi føler oss stadig mer elsket, stadig mer omfavnet av Faderen. Og når vi igjen faller, gjør det enda vondere enn før nettopp fordi vi vet at vi er elsket. Det er en velgjørende smerte, som langsomt adskiller oss fra synden. Da oppdager vi at livskraften ligger i å motta Guds tilgivelse og fortsette å gå, fra tilgivelse til tilgivelse. Slik lever vi: fra skam til skam, fra tilgivelse til tilgivelse. Slik er det kristne livet.
«Min synd er utilgivelig». Ikke for Gud!
Etter skammen og oppgivelsen fins det nok en lukket dør, iblant til og med en panserdør: vår synd, selve synden. Når jeg begår en stor synd og ærlig og oppriktig ikke vil tilgi meg selv, hvorfor skal da Gud gjøre det? Men denne døra er bare sperret på den ene siden, på vår side; for Gud er ingen dør avlåst. Slik evangeliet lærer oss elsker han å komme inn nettopp gjennom stengte dører, når alle innganger later til å være sperret. Der gjør Gud underverk. Det er aldri han som bestemmer seg for å utelate oss; det er vi som stenger ham ute. Men når vi skrifter, skjer det uhørte: Vi oppdager at nettopp den synden som holdt oss borte fra Herren, blir stedet der vi møter ham. Der kommer den Gud som er såret av kjærlighet våre sår i møte. Og han får våre elendige sår til å ligne sine herlighetsfylte sår. En forvandling finner sted: Mitt elendige sår ligner hans herlighetsfylte sår. For han er barmhjertigheten og gjør underverk i vår elendighet. La oss, liksom Tomas, i dag be om nåde til å kjenne igjen vår Gud: å finne vår glede i hans tilgivelse, å finne vårt håp i hans barmhjertighet.
