蜜桃交友

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Fredag 2. februar feiret pave Frans , altså festen for Herrens fremstilling i tempelet, som også er Ordenslivets dag, sammen med medlemmer av institutter for gudviet liv og selskaper for apostolisk liv.

Her følger pavens preken:

Simeon og Anna ventet

Mens folket ventet på Herrens frelse, forkynte profetene hans komme, slik profeten Malaki sier: «Han kommer til sitt tempel, Herren som dere søker, og paktens budbærer, han som dere lengter etter, se, han kommer» (). Simeon og Anna er et bilde på denne ventingen. De ser Herren komme inn i sitt tempel, og opplyst av Den hellige ånd, erkjenner de ham i det Barnet som Maria bærer i sine armer. De hadde ventet på ham hele sitt liv – Simeon, som «var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst» () og Anna, som «aldri forlot tempelet» ().

Simeon og Anna ble i stand til å ta imot Herren

Det gjør oss godt å betrakte disse to eldre menneskene som tålmodig ventet, årvåkne i ånden og utholdende i bønn. Deres hjerte var forblitt våkent, som en stadig lysende fakkel. De er oppe i årene, men har et ungt hjerte; tidens gang biter ikke på dem, for deres øyne forblir vendt mot Gud, fulle av forventning (jf. ). Vendt mot Gud, stadig ventende. I løpet av livet har de opplevd slit og skuffelser, men har ikke gitt etter for : De har ikke «pensjonert» håpet. Og slik har det seg at når de betrakter Barnet, erkjenner de at tiden er inne, at profetien har gått i oppfyllelse, han som de søkte og lengtet etter, folkeslagenes Messias, er kommet. Ved stadig å våke og vente på Herren, blir de i stand til å ta imot ham i hans kommes nyhet.

Vent på Herren!

Brødre og søstre, å vente på Gud er viktig også for oss, for vår trosreise. Hver dag gjester Herren oss, taler til oss, åpenbarer seg på uventet vis, og ved slutten av livet og tiden vil han komme. Han selv formaner oss derfor oss til å holde oss våkne, å være årvåkne, å holde ut ventingen. Det verste som kan skje oss er faktisk å falle i «åndelig søvn»: å lulle hjertet i søvn, å bedøve sjelen, å legge bort håpet i skuffelsenes og resignasjons mørke kroker.

Er vi i våre dager fortsatt i stand til å vente?

Jeg tenker på dere ordensfolk, og på den gave som dere er; jeg tenker på hver av oss kristne nå i våre dager: Er vi fortsatt i stand til å leve i forventning? Er vi ikke iblant altfor opptatt med oss selv, med våre ting og har travle dager, er vi så opptatt at vi glemmer Gud som stadig kommer? Er vi kanskje altfor betatt av våre gode gjerninger og står i fare for å forvandle også vårt ordensliv og vårt kristenliv til «mange ting å gjøre» og dermed å legge til side vår daglige søken etter Herren? Risikerer vi ikke iblant å planlegge vårt personlige liv og vårt kollektive liv ut fra sannsynlighetsberegning av suksess, i stedet for med glede og ydmykhet å dyrke det lille frø som er blitt oss betrodd, med tålmodigheten til dem som sår uten å gjøre krav på noe og til dem som vet å vente på Guds tid og overraskelser? Vi må innrømme at det har hendt at vi mistet denne evnen til å vente. Dette henger sammen med flere hindringer, og jeg ønsker nå å fremheve to av dem.

Første hindring: forsømmelse av ens indre liv

Den første hindringen som får oss til å miste evnen til å vente er forsømmelse av ens indre liv. Det er det som skjer når tretthet får overtaket over forundring, når vane erstatter entusiasme, når utholdenheten blir borte på den åndelige vandringen, når negativ erfaring, konflikter eller frukter som lar vente på seg, forvandler oss til sure og bitre mennesker. Det er ikke bra å gå rundt og gremme seg, for i en ordenskommunitet – likesom i ethvert fellesskap og familie – gjør bitre mennesker med et «mørkt ansikt», livet surt. Mennesker som tilsynelatende har eddik i hjertet. Da er det nødvendig å finne tilbake til den tapte nåde: å vende tilbake, og gjennom et intenst indre liv finne tilbake til en ånd av gledelig ydmykhet og stille takknemlighet. Og dette næres ved tilbedelse, ved å la knær og hjerte arbeide, ved konkret bønn, som kjemper og også er forbønn; tilbedelse i stand til å gjenvekke lengselen etter Gud, fordums kjærlighet, forundringen fra den første dagen, gleden over å vente.

Andre hindring: tilpasning til en verdslig livsstil

Den andre hindringen er tilpasning til en verdslig livsstil, slik at verden ender opp med å ta evangeliets plass. Og vår verden er en verden som ofte løper ofte løpsk, som forherliger mottoet «alt og umiddelbart», som fortæres i aktivisme og søker å drive ut livets frykt og bekymringer i konsumerismens hedenske templer eller i fornøyelse for enhver pris. I en slik kontekst, hvor stillheten er forvist og bortkommet, er det ikke lett å vente, for det krever sunn passivitet, mot til å saktne farten, til ikke å la seg overvelde av aktiviteter, til å gi Guds gjerning rom i oss selv, slik kristen mystikk lærer oss. La oss derfor passe på at verdens ånd ikke slipper inn i våre ordenssamfunn, i Kirkens liv og i vandringen til hver enkelt av oss – da vil vi ikke bære frukt. Kristenliv og apostolisk sendelse trenger en venting som blir modnet fram i bønn og daglig troskap og befrir oss fra effektivitetsmyten, fra prestasjonsbesettelse og fremfor alt fra anmasselsen om å sette Gud inn i bås, for hans komme er alltid uforutsigbart, han kommer alltid til en tid som vi ikke velger og på måter vi ikke forventer.

Brudens rolle

Slik den franske mystikeren og filosofen sier: Vi er bruden, som nattestid venter på at brudgommen skal komme, «og den kommende brudens rolle er å vente […] Å hige etter Gud og å gi avkall på alt det andre: I dette alene ligger frelsen» (S. Weil, Attesa di Dio, Milano 1991, 152). Søstre og brødre, la oss i bønn dyrke venting på Herren og la oss lære den gode «Åndens passivitet»: Slik vil vi være i stand til å åpne oss for Guds nyhet.

Vil vi omfavne Barnet?

La oss som Simeon ta Barnet, nyhetens og overraskelsenes Gud, opp i våre armer. Når vi tar imot Herren, åpner fortiden seg for fremtiden, det gamle i oss åpner seg for det nye som han vekker. Dette er ikke lett – det vet vi – for i ordensliv, likesom i alt kristenliv, er det vanskelig å motsette seg «det gamles makt»: «Det er jo ikke lett for det gamle mennesket i oss å ta imot barnet, det nye […].» – Ta imot det nye, ta imot det nye i vår alderdom! – «Guds nyhet fremtrer som et barn og vi, med alle våre vaner, frykt, uro, misunnelse» – tenk på misunnelsen! – «bekymringer, står ansikt til ansikt med dette barnet. Vil vi omfavne det, ta imot det, gi det plass? Vil denne nyheten virkelig tre inn i vårt liv, eller vil vi heller forsøke å sette sammen gammelt og nytt, og prøve å bli minst mulig forstyrret av at Guds nyhet er nærværende hos oss?» (C. M. Martini, Qualcosa di così personale. Meditazioni sulla preghiera, Milano 2009, 32–33).

La oss uroes, la oss beveges av Ånden

Brødre og søstre, disse spørsmålene går til oss, til hver av oss, til våre fellesskap, til Kirken. La oss uroes, la oss beveges av Ånden, likesom Simeon og Anna. Om vi, likesom de, lever i forventning, idet vi pleier vårt indre liv og følger evangeliet, om vi lever i venting som dem, vil vi omfavne Jesus, som er livets lys og håp.