Pave Frans’ fastebudskap 2024
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Gjennom ørkenen leder Gud oss til frihet
«Dere, søsken, er kalt til frihet» ()
Kjære brødre og søstre!
Vår Gud meddeler alltid frihet når han åpenbarer seg: «Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset» (). Slik innledes de ti bud, som Moses fikk på Sinai-fjellet. Folket vet godt hvilken utferd det er Gud taler om: Opplevelsen av slaveri sitter fortsatt i kroppen. Det mottar «de ti ord» i ørkenen som en vei til frihet. Vi kaller dem «bud» og betoner dermed kraften i den kjærlighet som Gud oppdrar sitt folk med. Kallet til frihet er jo et krevende kall. Det avsluttes ikke etter noen enkelthendelse, for det må modnes under en vandring. Likesom Israels folk i ørkenen fortsatt har Egypt inne i seg selv – folket savner nemlig ofte fortiden og murrer mot himmelen og mot Moses –, slik henger Guds folk også i dag ved indre undertrykkende bånd, som det bør bestemme seg for å slippe. Det blir vi klar over når vi ikke øyner håp og streifer om i livet som i et aldeles øde land, uten å ha noe lovet land å vandre mot sammen. Fastetiden er nådens tid, tiden når ørkenen igjen – slik profeten Hosea forkynner – blir stedet for vår første kjærlighet (jf. ). Gud oppdrar sitt folk for at det skal komme seg ut av slaveriet og få erfare overgangen fra død til liv. Som en brudgom trekker han oss igjen til seg og hvisker kjærlige ord til vårt hjerte.
Gud ser og hører. Gjør vi?
Utferden fra slaveri til frihet er ingen abstrakt vandring. For at også vår fastetid skal være konkret er første skritt å ville se virkeligheten. Da Herren i den brennende tornebusken trakk Moses til seg og talte til ham, åpenbarte han seg straks som en Gud som ser og som framfor alt hører: «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres under slavedriverne. Jeg kjenner deres smerte. Jeg har steget ned for å fri dem ut av hendene på egypterne og føre dem opp fra dette landet og inn i et godt og vidstrakt land, inn i et land som flyter av melk og honning» (). Også i dag når skriket fra mange undertrykte brødre og søstre opp til himmelen. La oss spørre oss: Når det fram også til oss? Rusker det oss opp? Blir vi rørt av det? Mangt og meget fjerner oss fra hverandre og er en fornektelse av våre opprinnelige søskenbånd.
«Hvor er du?» «Hvor er din bror?»
På min reise til Lampedusa stilte jeg et par spørsmål opp imot likegyldighetens globalisering, og de blir stadig mer aktuelle: «Hvor er du?» () og «hvor er din bror?» (). Vår fastetidsvandring blir konkret hvis vi, når vi igjen hører disse spørsmålene, innrømmer at fremdeles i dag har farao herredømme over oss. Det er et herredømme som virker utmattende og forherdende på oss. Det er en vekstmodell som splitter oss og frarøver oss fremtiden. Jord, luft og vann forurenses av den, men også sjelene, for selv om vår befrielse begynte med dåpen, finnes det fortsatt en uforklarlig lengsel etter slaveri i oss. Den er som en dragning mot sikkerheten i det gamle og velkjente, på bekostning av friheten.
Det råder et underskudd på håp
Jeg ønsker å peke på en ikke uviktig detalj i fortellingen om utferden fra Egypt: Det er Gud som ser, som blir rørt og som befrir; det er ikke Israel som ber om dette. For farao slukker til og med drømmene. Han stjeler himmelen. En verden der menneskets verdighet trampes på og ekte bånd fornektes får han til å synes uforanderlig. Han lykkes kort sagt i å binde oss til seg selv. La oss spørre oss: Ønsker jeg meg en ny verden? Er jeg beredt til å gi slipp på kompromissene med den gamle? Vitnesbyrdet til mange medbrødre i bispeembedet og til et stort antall mennesker som arbeider for fred og rettferdighet, gjør meg mer og mer overbevist om at det er nødvendig å påpeke at det finnes et underskudd på håp. Det dreier seg om en hindring for å kunne drømme, om et stumt skrik som når himmelen og rører ved Guds hjerte. Det ligner den nostalgi etter slaveri, som virker lammende på Israel i ørkenen og hindrer det i å komme seg videre. Utferden kan stanse opp: På annen måte lar det seg ikke forklare at en menneskehet på terskelen til et universelt søskenskap og på slikt et vitenskapelig, teknisk, kulturelt og juridisk nivå at det er i stand til å sikre alle verdighet, fortsatt famler omkring i ulikhetenes og konfliktenes mørke.
Omvendelsens tid, frihetens tid
Gud har ikke gått lei av oss. La oss ønske fastetiden velkommen som en spesiell tid når han igjen sier til oss: «Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset» (). Det er omvendelsens tid, frihetens tid. Som vi hvert år minnes første søndag i fastetiden ble Jesus selv av Ånden drevet omkring i ørkenen for å bli prøvd i frihet. I førti dager vil han være foran oss og med oss: Han er den menneskevordne Sønn. Til forskjell fra farao ønsker ikke Gud undersåtter, men sønner og døtre. Ørkenen er det sted der vår frihet kan modnes til en personlig beslutning om ikke å la oss slavebinde igjen. I fastetiden finner vi nye bedømmelseskriterier, og vi finner et fellesskap som vi kan legge ut sammen med på en uoppgått vei.
Kampen mot avguder
Dette innebærer en kamp: Det gjøres klart for oss av Andre Mosebok og av Jesu fristelser i ørkenen. For Guds stemme, som sier: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede» () og «du skal ikke ha andre guder enn meg» () bestrides av fiendens løgner. Farligere enn farao er avguder: Vi kan betrakte dem som hans stemme i oss. Å kunne gjøre akkurat som man vil, å bli anerkjent av alle, å være alle overlegen: Ethvert menneske kjenner denne løgnen lokke inne i seg. Det er en gammel og velkjent vei. Ad den kan vi komme til å binde oss til penger, til bestemte planer, ideer eller mål, til vår stilling, til tradisjoner, og til og med til bestemte personer. I stedet for å sette oss i bevegelse, vil de virke lammende på oss. I stedet for å bringe oss nærmere hverandre, vil de sette oss opp mot hverandre. Men det finnes en ny menneskehet, nemlig folket bestående av små og ydmyke mennesker som ikke har gitt etter for løgnens forlokkelse. Mens avguder gjør sine tjenere både stumme, døve og ubevegelige (jf. ), er de fattige i ånden straks åpne og står umiddelbart klare: en god og stille kraft som steller og syter for verden.
Å stoppe opp for å komme videre
Dette er tiden for å handle, og i fastetiden er handling også å stoppe opp. Å stoppe opp i bønn, for å ta imot Guds ord, og å stoppe opp likesom samaritanen, hos ens sårede bror. Kjærlighet til Gud og kjærlighet til nesten er en og samme kjærlighet. Ikke å ha andre guder betyr å stoppe opp i Guds nærvær, hos vår bror i kjødet. Derfor er bønn, almissegiving og faste ikke tre uavhengige øvelser, men en eneste bevegelse av åpning, av selvtømming: ut med avgudene, som tynger oss ned, vekk med bindingene, som holder oss fanget! Da vil det igjen bli liv i utslukkede og isolerte hjerter. Vi må altså saktne farten og stoppe opp. Livets kontemplative dimensjon, som fastetiden på denne måten vil la oss finne tilbake til, vil komme til å mobilisere ny energi i oss. I Guds nærvær blir vi brødre og søstre, vi blir mer vare for andre: Vi oppfatter dem ikke som trusler og fiender, men som reisefeller. Dette er Guds drøm, det lovede land, som vi vandrer mot, når vi legger slaveriet bak oss.
Lokal innsats
Kirkens synodale form, som vi i disse årene er i ferd med å gjenoppdage og å dyrke, antyder at fastetiden også bør være en tid for felles beslutninger, en tid for store og små valg mot strømmen, valg som kan endre hverdagen for folk og livet i hele lokalsamfunn: innkjøpsvaner, , inkludering av dem som ikke blir sett eller som blir sett ned på. Jeg oppfordrer hvert enkelt kristent fellesskap til å gjøre følgende: å gi sine troende anledning til å tenke over deres livsstil, tid til å undersøke deres nærvær i lokalsamfunnet og deres bidrag, for å kunne forbedre det. Ve oss, om vår kristne botgjøring er som den som bedrøvet Jesus! Også til oss sier han: «Når dere faster, skal dere ikke gå med dyster mine, slik som hyklerne. De forsømmer sitt utseende for at folk skal se at de faster» (). Må man heller se glade ansikter, kjenne duften av frihet og slippe løs den kjærlighet, som gjør alle ting nye, og da de minste og mest nærliggende ting aller først. I ethvert kristent fellesskap kan dette skje.
En fødsel, ikke en dødskamp
I den utstrekning som denne fastetiden blir en omvendelsens tid vil vår forvillede menneskehet merke en forløsning av kreativitet: Et nytt håp oppstår. Jeg vil si dere det samme som jeg sa til de unge jeg møtte i Lisboa i fjor sommer: «Søk og ta sjanser, søk og ta sjanser. Dette er en vanskelig tid. Utfordringene er enorme, smerteskrikene høye. En tredje verdenskrig utspiller seg stykkevis, for våre øyne. Men la oss ta sjansen på å tenke at vi ikke befinner oss i en dødskamp, ??men i en fødsel; ikke ved slutten, men ved begynnelsen av noe stort og fint. Og det krever mot å tenke dette» (, 3. august 2023). Det er omvendelsens mot, det mot som oppstår når slaveri tar slutt. Tro og kjærlighet holder det lille håpet i hånden. De lærer henne å gå, og samtidig drar hun dem med seg (jf. , Le porche du mystère de la deuxième vertu).
Jeg velsigner dere alle og deres fastetidsvandring.
Roma, Laterankirken, 3. desember 2023, første søndag i advent
FRANS
***
Deloverskriftene er satt av oversetteren.
