蜜桃交友

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Før pavens katekese onsdag 28. september ble det lest fra Paulus’ brev til efeserne:

Pass […] nøye på hvordan dere lever, ikke som ukloke mennesker, men som kloke […] Vær ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje. […] bli […] fylt av Ånden og syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde! […] Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn. ()

Bønn

Åndelig skjelnen krever bønn, især den type bønn der også følelsene våre er med og der vi «henvender oss til Gud med enkelhet og fortrolighet, som til en venn.» Vi må prøve å komme oss hinsides den rene tankevirksomhet og være mest mulig oppriktig til stede med hele oss selv.

Hjertet tar viktige avgjørelser

«Skjelnen gjør ikke krav på absolutt visshet […] for skjelnen angår livet, og livet er ikke alltid logisk. Livet oppviser mange aspekter som ikke lar seg innordne i ett eneste tankeskjema.» Vi mennesker ønsker gjerne å vite nøyaktig hva som må gjøres, men selv de gangene vi får vite det, gjør vi kanskje likevel noe annet. Ofte er det med oss som med apostelen Paulus: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg» (). «Vi er ikke bare fornuft, vi er ikke maskiner, det er ikke nok å få instruksjoner og følge dem: Det er først og fremst av affektiv art og angår hjertet, både det som forhindrer oss og det som hjelper oss når det gjelder å bestemme oss for Herren.»

Er Gud god? Vil han oss vel?

Det er verdt å merke seg at i Markusevangeliet er Jesu første under en djevelutdrivelse (jf. ). «I synagogen i Kapernaum befrir han en mann fra djevelen. Dermed befrir han ham fra det usanne gudsbilde som Satan har fristet oss med helt fra begynnelsen av: bildet av en Gud som ikke ønsker vår lykke. Den besatte, som det er snakk om i denne evangelieteksten, vet godt at Jesus er Gud, men det fører ikke til at han tror på ham, for han sier jo: ‘Er du kommet for å ødelegge oss’ (vers 24).»

«Mange, også kristne, tenker det samme: at det kan godt kan være at Jesus er Guds Sønn, men de tviler på om han ønsker vår lykke; noen frykter snarere at om de går med på det han foreslår, innebærer det å få livet ødelagt.» Vi frykter at Gud forlanger for mye av oss, at han egentlig ikke er glad i oss.

Tristhet og frykt? Eller glede?

Som sagt i den første katekesen er glede et tegn på et virkelig møte med Gud. «Tristhet og frykt derimot er tegn på avstand fra Gud. ‘Vil du gå inn til livet, så hold budene’, sier Jesus til den rike unge mannen (). Dessverre for denne unge mannen var det noe som forhindret ham i å virkeliggjøre hans hjertes ønske om å følge den ‘gode mester’ på nærmere hold. Riktignok var han en interessert, foretaksom ung mann, han hadde tatt initiativet til å møte Jesus, men han var også meget splittet i sine tilbøyeligheter. Rikdom var altfor viktig for ham. Jesus tvinger ham ikke til noen avgjørelse, men i teksten står det at den unge går ‘bedrøvet’ bort fra Jesus (vers 22). De som går bort fra Herren er aldri fornøyd, selv ikke med en overflod av goder og muligheter til rådighet.»

Herrens milde lys fører oss sammen med ham

«Det er aldri lett å skjelne det som skjer inne i oss, for skinnet bedrar, men fortrolighet med Gud kan på en liflig måte oppløse tvil og frykt og gjøre vårt liv stadig mer mottagelig for hans ‘milde lys’, slik den hellige John Henry Newman så fint kalte det.»

Det sies at to ektefeller som har levd lenge sammen i kjærlighet ender de opp med å ligne hverandre. Noe lignende kan sies om affektiv bønn: På en gradvis, men virksom måte gjør den oss stadig bedre i stand til å erkjenne det vesentlige, som noe som veller frem av vår værens dyp.

Be om nåde til å tale med Jesus som med en venn

Både for oss selv og for andre bør vi be om nåde til å leve i et vennskapsforhold til Herren, å kunne tale med ham som med en venn (jf. Ignatius av Loyola, Åndelige øvelser, 53). Vi vil kunne se ham som «vår venn, vår største venn, vår trofaste venn, som ikke øver press på oss, som framfor alt ikke går bort fra oss, selv om vi går bort fra ham.»

Paven fortalte om en kollegiumsportner som han hadde kjent: «Hver gang han kunne, gikk han nærmere kapellet, så på alteret og sa ‘hei’, for han var nær Jesus. Han hadde ikke noe behov for å si ‘bla, bla, bla’, nei: ‘Hei, jeg er nær deg, og du er nær meg.’ Dette er det forholdet vi må ha i bønn: nærhet, følelsesmessig nærhet, som søsken, nærhet til Jesus. Et smil, en enkel gest. Og vi må la være å si fram ord som ikke når fram til hjertet.»

***

Hele katekesen og

Sammendrag på norsk av de foregående katekesene i denne serien:
1. Hva vil det si å skjelne?
2. Et eksempel: Ignatius av Loyola