Pavens pinsepreken
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
, søndag 5. juni var det messe i Peterskirken, ledet av , dekanus for kardinalkollegiet. Pave Frans holdt prekenen.
Evangeliet var:
Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid. […] Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet dere hører, er ikke fra meg, men fra Far, han som har sendt meg. Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. ()
Her følger pavens preken:
Han skal lære dere alt og minne dere om alt
I siste setning i den evangelieteksten som vi nettopp har hørt sier Jesus noe som gir oss håp og også noe å tenke over. Han sier til disiplene: «Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere» (Joh 14,26). Dette «alt» er slående. Vi undres: I hvilken forstand gir Ånden dem som tar imot ham denne nye og fulle forståelse? Det er ikke et spørsmål om mengde og heller ikke et akademisk spørsmål: Gud vil ikke gjøre oss til oppslagsverk, til lærde. Nei. Det er spørsmål om kvalitet, om perspektiv, om teft. Ånden lar oss se alt på en ny måte, på Jesu måte. Jeg vil si det slik: Under livets store vandring lærer han oss hvor vi skal begynne, hvilke veier vi skal ta, og hvordan vi skal vandre.
Begynn med kjærligheten
For det første: Hvor skal vi begynne? Den hellige ånd oppgir faktisk utgangspunktet for åndelig liv. Hva er det? Jesus taler om det i første vers av dagens evangelietekst, hvor han sier: «Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud» (vers 15). Dersom dere elsker, holder dere: Dette er Åndens logikk. Vi tenker ofte det motsatte: Dersom vi holder, elsker vi. Vi er vant til å tenke at kjærligheten hovedsakelig stammer fra vår overholdelse, fra vår flinkhet, fra vår fromhet. Ånden minner oss derimot om at om vi ikke lar kjærligheten være vårt grunnlag, er alt annet forgjeves. Og om at denne kjærligheten i all hovedsak ikke stammer fra våre ferdigheter, men er Åndens gave. Han lærer oss å elske, og vi må be om denne gaven. Det er kjærlighetens ånd, som utøser kjærlighet i oss, han lar oss føle oss elsket og lærer oss å elske. Det er han som beveger alt inne i oss. Men om vi ikke begynner fra Ånden og med Ånden og ved Ånden, kommer vi ingensteds hen.
Vår påminnelse
Han selv minner oss om dette, for han er Guds påminner, han minner oss om alt det Jesus har sagt (jf. vers 26). Den hellige ånd er en aktiv påminner, som stadig på nytt tenner Guds kjærlighet i vårt hjerte. Vi har erfart hans nærvær når våre synder ble tilgitt, når vi ble fylt av hans fred, av hans frihet, av hans trøst. Det er viktig å nære denne åndelige erindringen. Vi har så lett for å huske det som går galt: Ofte lyder den stemme som minner oss om nederlag og utilstrekkelighet, som sier til oss: «Ser du, nok et fall, nok en skuffelse, du vil aldri i verden klare det, du greier det ikke». Det er et stygt og slemt refreng. Den hellige ånd derimot minner oss om noe helt annet: «Er du falt? Men du er Guds barn. Du er Guds barn, du er en enestående, utvalgt, dyrebar skapning. Du er falt, men du er alltid elsket: Selv om du har mistet troen på deg selv, har Gud tiltro til deg!» Dette er Åndens påminnelse, det som Ånden stadig minner oss om: Gud kommer deg i hu. Du kan glemme Gud, men Gud glemmer ikke deg: Han husker deg alltid.
Ånden rydder opp i livet
Men, kan du innvende: Dette er fine ord, men jeg har mange problemer, sår og bekymringer, som ikke lar seg løse med litt lettvint trøst! Vel, det er nettopp her Ånden ber om å få slippe til. For han, Trøsteren, er helbredelsens og oppstandelsens Ånd og kan forvandle dine sviende sår. Han lærer oss ikke å bli hengende ved minnet om mennesker og situasjoner som har såret oss, men la ham tre inn i disse minnene. Det gjorde han med apostlene og deres feilgrep. De hadde latt Jesus i stikken før hans lidelse; Peter hadde fornektet ham, Paulus hadde forfulgt de kristne. Hvor mange feil, hvor mye skyldfølelse! – Og vi, tenk på våre feil: hvor mange feil, hvor mye skyldfølelse! – Alene fant de ingen utvei. Ikke alene, nei. Men med Trøsteren, ja. For Ånden helbreder erindringer. Hvordan? Ved å sette det som virkelig teller på toppen av listen: minnet om Guds kjærlighet, hans blikk på oss. Slik rydder han opp i livet: Han lærer oss å ta imot hverandre, han lærer oss å tilgi, også å tilgi oss selv – det er ikke lett å tilgi seg selv. Ånden lærer oss denne veien, han lærer oss å forsone oss med fortiden. Å starte på nytt.
Hvilken vei skal vi velge?
Ånden minner oss ikke bare om utgangspunktet, men lærer oss også hvilke veier vi må ta. Det hører vi i andre lesning, der Paulus forklarer at alle som «drives av Guds Ånd» (), «ikke lever slik kjøttet vil, men slik Ånden vil» (). Med andre ord: Ved tilværelsens veiskiller foreslår Ånden den beste veien for oss. Derfor er det viktig å kunne skjelne hans stemme fra den ondes stemme. Begge taler til oss: Vi trenger å lære å skjelne, for å kunne forstå når det er Åndens stemme som taler, for å kunne gjenkjenne hans stemme, følge hans vei og gjøre det han sier til oss.
Eksempler. Den hellige ånd retter på oss
La oss se på noen eksempler: Den hellige ånd vil aldri si deg at på din vandring er alt i den skjønneste orden. Det vil han aldri si, for det er ikke sant. Nei, han retter på deg, han får deg til og med til å gråte over dine synder; han ansporer deg til å endre deg, til å bekjempe din falskhet og dobbelthet, selv om det krever anstrengelse, indre kamp og oppofrelse. Den onde ånd derimot driver deg til alltid å gjøre det du har lyst til; han får deg til å tro at du kan bruke din frihet som du lyster. Men når du så står igjen med en indre tomhet – den er fæl, denne følelsen av tomhet: mange av oss har kjent på den! – anklager han deg, han blir , og han kaster deg overende, han ødelegger deg. Den hellige ånd, som altså retter på deg underveis, lar deg aldri bli liggende nede, aldri. Han tar deg i hånden, trøster deg og oppmuntrer deg alltid.
Den hellige ånd reiser oss opp
Og hvis bitterhet, pessimisme og triste tanker kommer over deg – hvor ofte skjer vel ikke det! – er det godt å være klar over at dette aldri er av Den hellige ånd. Bitterhet, pessimisme og triste tanker er aldri av Den hellige ånd. Slikt stammer fra den onde, som når det gjelder negativitet er som fisken i vannet. Han benytter seg ofte av denne strategien: Han fyrer opp under irritabilitet, offermentalitet, selvmedlidenhet, og sammen med selvmedlidenheten en trang til reagere på problemer med å kritisere og skylde på andre. Vi blir nervøse, nervøse, mistroiske og sytende. Syting er nettopp den onde ånds språk: Han får deg til å syte og klage, være trist og nedslått. Den hellige ånd derimot innbyr oss til aldri å miste vår tro og tillit og alltid å begynne på nytt: Reis deg opp! Reis deg opp! Han setter alltid mot i deg: Reis deg opp! Og han tar deg i hånden: Reis deg opp! Hvordan? Ved at vi selv tar det første skrittet, uten å vente på at noen andre skal begynne. Og ved at vi bringer håp og glede til alle dem vi møter, ikke syting. Og ved at vi ikke misunner andre – misunnelse er den dør, som djevelen kom inn i verden gjennom, : Ved djevelens misunnelse kom det onde inn i verden. Vær aldri misunnelig, aldri! Den hellige ånd bringer deg selv godt, og han lar deg glede deg over andres suksess: «Så fint! Så fint at det gikk bra med deg!»
Den hellige ånd vil at vi skal være her og nå
Dessuten er Den hellige ånd konkret og ingen idealist: Han vil at vi skal konsentrere oss om her og nå, for det sted som vi befinner oss på og den tid som vi lever i er nådens her og nå. Dette konkrete her og nå er nådens konkrete her og nå. Den hellige ånd leder oss ikke til en fantasiverden, men til det konkrete, alltid. Det ondes ånd derimot ønsker å avlede oss fra her og nå og føre våre tanker et annet sted. Ofte får han oss til å henge fast ved fortiden: ved bitterhet, ved nostalgi, ved det som livet ikke har gitt oss. Eller han kaster oss hodekulls inn i fremtiden og nærer vår angst, våre illusjoner og falske forhåpninger. Men ikke Den hellige ånd, nei, han får oss til å elske her og nå, helt konkret: ikke en ideell verden, en ideell Kirke, en ideell religiøs kongregasjon, men det som faktisk finnes, i fullt lys, i gjennomsiktighet og enkelthet. Helt annerledes enn den onde, som nører opp under rykter, sladder og slarv! Løst snakk er en stygg vane, som ødelegger menneskers identitet.
Hvordan vandre sammen?
Den hellige ånd vil at vi skal være sammen, han bygger oss til Kirke, og i dag – dette er det tredje og siste aspektet – lærer han Kirken hvordan den skal vandre. Disiplene stakk seg bort i nattverdssalen, men så kom Ånden ned over dem og fikk dem til å gå ut. Uten Ånden var de bare sammen med hverandre; med Ånden åpner de seg for alle. I alle tidsaldre kaster Ånden om på våre planer og åpner oss for hans nyhet. – Alltid finnes Guds nyhet, som er Den hellige ånds nyhet. – Han lærer alltid Kirken at det er livsviktig å gå ut, at det finnes et fysiologisk behov for å forkynne og ikke forbli innestengt i seg selv: for ikke å være en saueflokk som arbeider med å forsterke gjerdet rundt seg, men en saueflokk på et åpent beite, der alle skal kunne nære seg av Guds skjønnhet; han lærer oss å være et gjestfritt hus uten skillemurer. Den verdslige ånd derimot presser på for å få oss til å konsentrere oss om våre egne problemer og interesser, om nødvendigheten av å fremstå som relevante, på tappert forsvar av vår tilhørighet til en bestemt nasjon eller gruppe. Ikke Den hellige ånd: Han ber oss glemme oss selv og åpne oss for alle. Og slik forynger han Kirken. Pass på her: Det han som forynger Kirken, ikke vi. Vi prøver å sminke den litt, men det trengs ikke. Det er han som forynger den. For Kirken kan ikke programmeres, og moderniseringsprosjekter er ikke nok. Ånden befrir oss fra å være besatt av nødssituasjoner, og han ber oss gå gamle og evig nye veier, nemlig vitnesbyrdets, fattigdommens og misjonens vei, og slik befrir han oss fra oss selv og sender oss ut i verden.
En mangfoldig harmoni
Og til slutt noe merkverdig. Den hellige ånd er opphavsmann til oppdeling, til leven og en viss uorden. Tenk på pinsemorgenen: Han får i stand en oppdeling i språk, i forskjellige holdninger – det var et lurveleven, det! Men samtidig er han harmoniens opphavsmann. Han deler opp ved å gi et mangfold av nådegaver, men det er en liksomoppdeling, for sann oppdeling inngår i harmonien. Han skaper oppdeling med nådegaver, og han skaper harmoni med hele denne oppdelingen, og dette er Kirkens rikdom.
Oppsummering
Brødre og søstre, la oss gå i skole hos Den hellige ånd, slik at han kan lære oss alt. La oss påkalle ham hver dag, for at han kan minne oss om alltid om alltid å la Guds blikk på oss være vårt utgangspunkt, å høre hans stemme når vi tar avgjørelser, å vandre sammen som Kirke, lydhøre for ham og åpne for verden. Amen.
