蜜桃交友

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Hovedcelebrant ved messen i Peterskirken søndag 24. april var erkebiskop , president for Det pavelige råd for nyevangelisering. , som har nå sitt , deltok også i messen.

Evangelieteksten var:

Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.» […] ()

Her følger pave Frans’ preken:

Den oppstandnes hilsen

I dag viser den oppstandne Herren seg for disiplene. Til dem som hadde forlatt ham viser han sine sår, og han tilbyr dem sin barmhjertighet. En hilsen går igjen tre ganger i dagens evangelium og gir den en rytme: «Fred være med dere!» (Joh 30,19.21.26). «Fred være med dere!» Det er Den oppstandnes hilsen, han som kommer enhver menneskelig svakhet og feil i møte. La oss da følge Jesu tre «fred være med dere!»: Vi vil oppdage tre ting som den guddommelige barmhjertighet gjør i oss. For det første gir den glede; for det andre avstedkommer den tilgivelse; og til sist trøster den oss i vår stri.

1. Gleden. «Disiplene ble glade da de så Herren»

1. Guds barmhjertighet gir for det første glede, en spesiell glede, gleden over å føle seg betingelsesløst tilgitt. Når disiplene ser Jesus påskekveld og hører hans første «fred være med dere!», blir de glade (jf. vers 20). Av frykt hadde de stengt seg inne i et hus; men de var også innestengt i seg selv, holdt nede av en følelse av nederlag. De var disipler som hadde forlatt sin Mester: Ved pågripelsen hadde de stukket av. Peter hadde til og med fornektet ham tre ganger, og en fra deres gruppe – nettopp en av de tolv! – hadde forrådt ham. Det fantes altså grunner for å føle seg ikke bare redde, men mislykkede, som fullstendige nuller. Tidligere hadde de riktignok tatt modige valg, de hadde fulgt Mesteren med begeistring, engasjement og gavmildhet, men til slutt hadde alt rast sammen; frykten hadde tatt overhånd og de hadde begått denne store synden: De hadde latt Jesus i stikken i han mest tragiske time. Før påske hadde de trodd at de var skapt for store ting, de hadde diskuterte hvem som var den største av dem … Nå har de nådd bunnpunktet.

I denne atmosfæren klinger så det første «fred være med dere!». Disiplene burde ha følt skam, men de fryder de seg. Hvorfor? Fordi det ansiktet, den hilsenen, de ordene flytter oppmerksomheten bort fra dem selv til Jesus. For som teksten sier oss: «Disiplene ble glade da de så Herren» (vers 20). De blir avledet fra seg selv og sine egne nederlag og tiltrukket av hans øyne, der det ikke finnes strenghet, men barmhjertighet. Kristus klager ikke over fortiden, men møter dem med sin vanlige godhet. Og dette gjenoppliver dem, det fyller deres hjerter med den fred de hadde mistet og gjør dem til nye mennesker, renset av en tilgivelse fri for beregning, en tilgivelse gitt uten fortjeneste.

Dette er Jesu glede, den glede som også vi får kjenne når han tilgir oss. Etter våre fall, synder og nederlag kan vi ligne på disiplene, slik de var i påsken. I slike øyeblikk er tilsynelatende alt slutt. Men nettopp der og da Herren gjør alt for å gi oss sin fred: gjennom et skriftemål, gjennom ordene fra et menneske som kommer oss nær, gjennom en indre trøst fra Ånden, gjennom en uventet og overraskende hendelse … På forskjellig vis sørger Gud for at vi føler oss omfavnet av hans barmhjertighet, for at vi føler en glede som oppstår av å motta «tilgivelse og fred». Ja, Guds glede er en glede som oppstår av tilgivelse og etterlater fred. Slik er det, gleden oppstår av tilgivelse og etterlater fred, den glede som reiser oss opp uten å ydmyke oss, som om Herren ikke forstår hva som foregår. Brødre og søstre, la oss minnes all den tilgivelse og fred vi har fått av Jesus. Alle har vi fått mye av det, alle har vi erfart det. Vi vil ha godt av å minnes det! La minnet om Guds omfavnelse og kjærtegn komme foran minnet om våre feil og fall. Slik gir vi næring til gleden. For ingenting kan være som før for den som har opplevd Guds glede! Denne gleden forandrer oss.

2. Spredningen. «Som Far har sendt meg, sender jeg dere»

2. «Fred være med dere!» For andre gang sier Herren det, og nå legger han til: «Som Far har sendt meg, sender jeg dere» (vers 21). Og han gir disiplene Den hellige ånd for å gjøre dem til redskaper for forsoning: «Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt» (vers 23). Ikke bare mottar disiplene barmhjertighet, men de blir forvaltere av den samme barmhjertighet som de selv har mottatt. De mottar denne makten, ikke på grunnlag av egen fortjeneste eller egne studier, men som en ren nådegave, som støtter seg på deres erfaring av selv å ha blitt tilgitt.

Og jeg henvender meg til dere, barmhjertighetsmisjonærer: Om dere ikke føler dere tilgitt, må dere stoppe og ikke tjene som barmhjertighetsmisjonærer helt til dere føler dere tilgitt. Og med den barmhjertighet dere selv mottar vil dere være i stand til å gi mye barmhjertighet, til å gi mye tilgivelse. Og i dag og alltid må tilgivelsen komme slik til oss i Kirken, gjennom en barmhjertig skriftefars ydmyke godhet, som vet at han ikke er innehaver av en eller annen makt, men en barmhjertighetens kanal, som overøser andre med den tilgivelse som han selv har dratt fordel av. Herav kommer tilgivelsen av alt, for Gud tilgir alt, alt og alltid. Det er vi som går lei av å be om tilgivelse, men han tilgir alltid. Og dere må være kanaler for denne tilgivelsen, gjennom deres egen erfaring av å være tilgitt. Vi må ikke torturere de troende som kommer med sine synder, men sette oss inn i situasjonen, lytte og tilgi og gi et godt råd med på veien. Gud tilgir alt: Vi må ikke lukke den døren …

«Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt». Disse ordene står ved opphavet til forsoningens sakrament, men ikke nok med det. Hele Kirken er av Jesus blitt gjort til et fellesskap som forvalter barmhjertighet, til et tegn på og et redskap for forsoning for hele menneskeheten. Brødre og søstre, hver av av oss har i dåpen mottatt Den hellige ånd for at vi skal være forsoningens menn og kvinner. Når vi erfarer gleden over å være befridd fra vår byrde av synder og nederlag; når vi personlig, etter å ha vært i en tilsynelatende fastlåst situasjon, opplever hva det betyr å bli født på ny, da må vi dele barmhjertighetens brød med menneskene rundt oss. La oss føle oss kalt til dette. Og la oss spørre oss: Fremmer jeg samhørighet, der jeg lever, i min familie, på arbeidsplassen, i mitt fellesskap? Knytter jeg forsonende bånd? Går jeg inn for å dempe konflikter, for å bringe tilgivelse der det finnes hat, fred der det finnes nag? Eller klarer jeg ikke å motstå den alltid like drepende sladder? Jesus ønsker at vi skal vitne for verden om hans ord: «Fred være med dere!» Jeg har selv mottatt freden, jeg gir den videre til andre.

3. Trøstende sår: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine»

3. «Fred være med dere!», gjentar Herren for tredje gang når han etter åtter dager igjen viser seg for disiplene, for å styrke Tomas’ vaklende tro. Tomas ønsker å se og berøre. Og hans vantro forarger ikke Herren, som kommer ham i møte: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine» (vers 27). Disse ordene er ikke utfordrende ment; de uttrykker barmhjertighet. Jesus forstår Tomas’ vanskelighet: Han er ikke hard mot Tomas, som blir dypt rørt av hans store godhet. Og fra å være vantro blir Tomas troende og avlegger den enkleste og vakreste trosbekjennelse som tenkes kan: «Min Herre og min Gud!» (vers 28). Det er et vakkert bønnerop, vi kan gjerne tilegne oss det og gjenta det i dagens løp, framfor alt når vi gjennomgår tvil og dunkelhet, slik Tomas gjorde.

For i Tomas finnes historien til alle troende, til hver av oss: Det finnes vanskelige perioder, når livet tilsynelatende gjør troen til skamme, når vi er i krise og trenger å kunne berøre og se. Men det er nettopp her at vi, som Tomas, oppdager Herrens hjerte, hans barmhjertighet. I slike situasjoner kommer ikke Jesus oss i møte på en triumferende måte og med overveldende bevis, han gjør ingen undre med brask og bram, men tilbyr hjertevarmende tegn på sin barmhjertighet. Han trøster oss i samme stil som i dagens evangelium: ved å gi oss sine sår. La oss ikke glemme dette: I våre synder, selv i våre verste synder er Herren alltid nærværende og tilbyr oss sine sår. Ikke glem det. I vår tjeneste som skriftefedre må vi la folk se at midt i deres synder finnes Herrens sår, som er sterkere enn synden.

Og han lar oss også oppdage sårene til våre brødre og søstre. Ja, i våre egne kriser og i vår stri, bringer Guds barmhjertighet oss ofte i kontakt med lidelsene til vår neste. Vi trodde at vi selv hadde nådd toppen av lidelse, at vi stod på vanskenes tind, og så oppdager vi at andre i all stillhet har det enda verre. Og om vi da tar oss av sårene til vår neste og overøser dem med barmhjertighet, vil det i oss fødes et nytt håp, som trøster oss i vår stri. La oss derfor spørre oss om vi nå i det siste har rørt ved sårene til noen som lider i kropp eller ånd; om vi har brakt fred til en såret kropp eller en knust ånd; om vi har viet litt tid til å lytte, ledsage og trøste. Når vi gjør det, møter vi Jesus. Med øynene til dem som prøves av livet ser han barmhjertig på oss og gjentar: «Fred være med dere!»

Jeg liker å tenke på jomfru Marias samvær der med apostlene. Likesom vi etter pinse tenker på henne som Kirkens mor, liker jeg å tenke på henne, mandag etter barmhjertighetens søndag, som barmhjertighetens mor. Må hun hjelpe oss å fortsette denne vår vakre tjeneste.