Pave Frans’ fastebudskap 2022
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
«La oss ikke bli trette av å gjøre det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid» ()
Kjære brødre og søstre,
Fastetiden er en gunstig tid for personlig og kollektiv fornyelse, som fører oss til Jesu Kristi påske, til hans død og oppstandelse. Under fastevandringen i 2022 vil det gjøre oss godt å grunne over den hellige Paulus’ oppfordring til galaterne: «La oss ikke bli trette av å gjøre det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid ()» ().
1. Såing og innhøsting
Med disse ordene fremmaner apostelen et bilde som var kjært for Jesus, nemlig bildet av såing og innhøsting (jf. ). Den hellige Paulus taler til oss om en kairós: en gunstig tid for å så det gode med henblikk på en innhøsting senere. Når er denne gunstige tiden for oss? I fastetiden, ganske visst, men også hele vårt jordiske liv, som fastetiden på sett og vis er et bilde på. [1] Altfor ofte er det grådighet og hovmod, trangen til å besitte, samle opp og forbruke, som får overtaket i vårt liv. Det ser vi i lignelsen om den uforstandige mannen. Han mente seg å være trygg og lykkelig med alt det han hadde samlet på låvene sine (jf. ). Fastetiden innbyr oss til omvendelse, til mentalitetsendring, til å innse at livets sannhet og skjønnhet ligger i å gi, snarere enn i å besitte, i å så godhet og dele med hverandre, snarere enn i å samle for oss selv.
Den første såmann er Gud selv, som gavmildt «fortsetter å så godhetens frø i menneskeheten» (). I fastetiden er vi kalt til å svare på Guds gave ved å ta imot hans ord, som er «levende og virkekraftig» (). Vår lydhørhet for Guds virke modnes i oss når vi regelmessig lytter til hans ord (jf. ), og den gjør vårt liv fruktbart. Allerede dette gleder oss, og enda mer stort og gledelig er kallet til å være «Guds medarbeidere» (). Vi er kalt til å bruke tiden godt (jf. ) og så, vi også, ved å gjøre det gode. Dette kallet til å så godhet skal ikke forstås som en tung byrde, men som en nåde. Slik ønsker Skaperen at vi skal være aktivt forenet med ham i hans fruktbare storhjertethet.
Og innhøstingen? Er det ikke for å kunne høste inn at man sår? Jo visst! Paulus selv påpeker den tette sammenheng mellom såing og innhøsting når han sier: «Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår med velsignelse, skal høste med velsignelse» (). Men hva slags innhøsting er det her snakk om? En første frukt av det gode som blir sådd finnes i oss selv og våre daglige relasjoner, selv i det minste lille vi gjør av godt. I Gud er det slik at intet gjort av kjærlighet, uansett hvor lite det er, går tapt, og intet «gavmildt strev» er bortkastet (jf. , 279). Treet kjenner man på fruktene (jf. ), og et liv fullt av gode gjerninger vil være skinnende (jf. ) og bringe Kristi vellukt ut i verden (jf. ). Å tjene Gud, i frihet fra synden, får frukter av helliggjørelse til å modnes til alles frelse (jf. ).
I virkeligheten er det lite vi får se av frukten av det vi sår, for «én sår og en annen høster», slik fra evangeliet sier (). Nettopp ved å så til gavn for andre deltar vi i Guds storhjertethet: «Det er meget høysinnet å kunne sette i gang prosesser, der fruktene vil bli høstet av andre, og sette sitt håp til den skjulte kraft i det gode man sår» (). Å så det gode til gavn for andre befrir oss fra den personlige vinnings snevre logikk og gir vår handlemåte en romslig betingelsesløshet. Slik innføyes vi i Guds gode plans vidunderlige horisont.
Guds ord utvider og hever vårt blikk enda mer: Det sier oss at til syvende og siste er den sanne innhøsting den eskatologiske, på den ytterste dag, på dagen uten solnedgang. Vårt livs modne frukt og gjerninger er «grøde for det evige liv» (Joh 4,36), og den vil være vår «skatt i himmelen» (; ). Jesus selv anvender bildet av hvetekornet som faller i jorden, dør og bærer frukt som et uttrykk for mysteriet med sin egen død og oppstandelse (jf. ); og den hellige Paulus tar det opp igjen for å tale om vår legemlige oppstandelse: «Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det står opp en åndelig kropp» (). Dette håpet er det stor lys som den oppstandne Kristus bringer til verden: «Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker. Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn» (), slik at de som er vokst sammen med ham i kjærligheten, «i en død som er lik hans» (), også skal være ett med ham i hans oppstandelse til (jf. ): «Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Fars rike» ().
2. «La oss ikke bli trette av å gjøre det gode»
Kristi oppstandelse besjeler jordisk håp med det evige livs «store håp» og planter frelsens kime allerede i nåtiden (jf. Benedikt XVI, 3; 7). Bitter skuffelse over knuste drømmer, engstelse over kommende utfordringer, mismot over våre manglende ressurser gjør det fristende å søke tilflukt i individualistisk egoisme og likegyldighet for andres lidelser. Selv våre beste ressurser er jo begrenset: «Gutter blir trette og slitne, unge menn snubler og faller» (). Men Gud «gir den trette kraft, og den som ikke har krefter, gir han stor styrke. […] De som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette» (). Fastetiden kaller oss til å sette vår tro og vårt håp til Herren (jf. ), for kun med blikket festet på den oppstandne Jesus Kristus (jf. ) kan vi ta imot apostelens oppfordring: «La oss ikke bli trette av å gjøre det gode» ().
La oss ikke bli trette av å be. Jesus har lært oss at vi «alltid [skal] be og ikke miste motet» (). Vi trenger å be fordi vi trenger Gud. Selvtilstrekkelighet er en farlig illusjon. Om pandemien har gjort oss godt kjent med vår personlige og sosiale skrøpelighet, måtte så denne fastetiden la oss oppleve gudstroens trøst. Uten gudstro kan vi ikke stå støtt (jf. ). Alene kan ingen berge seg, for vi er alle i samme båt i historiens stormer [2]; men framfor alt er det slik at uten Gud kan ingen bli berget, for det er kun Jesu Kristi påskemysterium som fører til seier over dødens mørke vann. Troen fritar oss ikke for livets lidelser, men gjør det mulig for oss å komme oss gjennom dem, forenet med Gud i Kristus. Vi har jo det store håp, som ikke skuffer, og håpets pant, som er den kjærlighet som Gud har utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd (jf. ).
La oss ikke bli trette av å rykke opp det onde med rot det onde vårt liv. Må den fysiske faste, som fastetiden kaller oss til, styrke vår ånd i kampen mot synd. La oss ikke bli trette av å be om tilgivelse i , i visshet om at Gud aldri blir trett av å tilgi [3]. La oss ikke bli trette av å kjempe mot , denne skrøpelighet som driver oss til egoisme og alle mulige onder og opp gjennom århundrene har funnet forskjellige måter å få mennesket til å falle i synd (jf. , 166). En av disse er faren for avhengighet av digitale medier, som gjør menneskelige relasjoner fattigere. Fastetiden er en gunstig tid for å motsette seg slike fristelser og i stedet legge vinn på en mer helhetlig menneskelig kommunikasjon (jf. ibid., 43), bestående av «virkelige møter» (ibid., 50), ansikt til ansikt.
La oss ikke bli trette av å gjøre godt i aktiv nestekjærlighet. La oss i denne fastetiden være glade almissegivere (jf. ). Gud, «som gir såkorn til den som skal så, og brød til å spise» (), sørger for hver av oss, ikke bare for at vi selv skal ha noe å spise, men for at vi skal kunne være gavmilde og gjøre godt mot andre. Riktignok skal vi så godhet hele livet, men la oss særlig benytte oss av denne fastetiden til å ta oss av dem vi har rundt oss og for å gå bort til brødre og søsken som ligger såret langs livets vei (jf. ). Fastetiden er en gunstig tid for å oppsøke – og ikke unngå – dem som trenger hjelp; for å kontakte – og ikke overse – dem som trenger et lyttende øre og et godt ord; for å besøke – og ikke overlate til seg selv – dem som lider av ensomhet. La oss sette den ut i livet, appellen til å gjøre godt mot alle. La oss ta oss tid til å elske de små og forsvarsløse, de forlatte og foraktede, dem som blir diskriminert og marginalisert (jf. , 193).
3. «Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp»
Hvert år minner fastetiden oss om at «det gode, likesom kjærlighet, rettferdighet og solidaritet, ikke oppnås en gang for alle; de må vinnes hver dag» (). Så la oss be Gud gi oss bondens stadige tålmodighet (jf. ) slik at vi ikke gir opp å gjøre godt, skritt for skritt. Hvis vi faller, bør vi rekke hånden ut til Faderen som alltid reiser oss opp. Hvis vi blir lurt av den ondes forlokkelser og går oss vill, bør vi straks vende tilbake til ham som «er rik på tilgivelse» (). La oss i denne omvendelsestiden, støttet av Guds nåde og Kirkens fellesskap, ikke bli trette av å så godhet. Faste forbereder grunnen, bønn vanner den, nestekjærligheten befrukter den. Vi har troens visshet om at «når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp» og om at vi med utholdenhetens gave vil vinne alt som er lovet (jf. ), til frelse for oss selv og andre (jf. ). Ved å pleie søskenkjærlighet til alle er vi forenet med Kristus, som ga sitt liv for oss (jf. ), og vi får en forsmak på gleden i himmelriket, når Gud skal være «alt i alle» ().
Det var av jomfru Marias morsliv at Frelseren spirte frem, og Maria tok vare på alt og grunnet på det i sitt hjerte (jf. ). Må hun oppnå for oss tålmodighetens gave og være oss nær, som en mor, slik at denne omvendelsestiden kan bære den evige frelses frukter.
Roma, Laterankirken, 11. november 2021, minnedagen for den hellige biskop Martin
FRANS
[1] Jf. Den hellige Augustin, Serm. 243, 9, 8; 270, 3; En. in Ps. 110, 1
[2] Ekstraordinær bønnevigilie forrettet av pave Frans (27. mars 2020)
[3] Jf. , 17. mars 2013
