Balkongkonserter i Roma
Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Det er nå helt usedvanlig stille her i Roma, bortsett fra ramlingen fra spøkelsesbussene. De raser rundt i gatene, på raske runder uten rutetider, og gjerne også uten passasjerer. Hele Italia har så å si «tatt kvelden». Vi får ikke gå ut, med mindre vi skal i butikken, på apoteket eller til lege. Eller på jobb – så sant det dreier seg om virkelig «nødvendig arbeid». Hvis vi går ut, må vi ta med identitetskortet og være rede til å underskrive en egenerklæring om hvorfor vi er ute. Politi patruljerer i gatene.
Kan da ikke engang vi voksne mennesker ta oss små lufteturer der vi bor, hver for oss? Jo, det kan vi, men heller ikke mer. Parkene er lukket.
Hver dag går jeg en liten tur, med to faste forsett: aldri røre ved noe som helst annet enn nøkkelknippet, og omhyggelig unngå alle mennesker. De første dagene hadde jeg fortsatt et mål. Kirkene var fortsatt åpne. Jeg gikk til San Filippo Neri in Eurosia, som har fine svingdører, eller til den enorme, aldeles folketomme Paulusbasilikaen, der et par dører stod på vidt gap. Men så stengte også kirkene. Én hel dag var de helt stengt. Men i går ble i det minste sognekirkene igjen åpnet.
Det var i 18-tiden jeg gikk ut i går, nettopp da «konserten» begynte! Ja, for over hele Roma, ja kanskje over hele Italia, åpner da folk vinduene sine. De synger, skråler og spiller sammen. Det er lett å forestille seg at denne daglige konserten – den blir vel daglig – kommer til å være meget viktig for meget mange mennesker. Jeg svelget gråten – for jeg kunne jo ikke pusse nesen før jeg var trygt hjemme igjen og hadde vasket hendene.
Etter konserten kom mørket. Og da er dagen egentlig slutt. Det blir helt, helt stille, bortsett fra ramlingen fra spøkelsesbussene som fortsetter å kjøre rundt og rundt i byen.
Mange barnefamilier har hengt ut store tegninger av regnbuer og skrevet «andrà tutto bene»: Alt vil gå bra.
