蜜桃交友

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

På festen for Kristi legeme og blod, søndag 3. juni, feiret pave Frans utendørsmesse ved Santa Monica-kirken i . Ostia er det eneste av Romas forsteder som ligger ved havet. , som ligger like ved det nye, var havnebyen for det antikke Roma. I dagens Ostia står mafiaen sterkt. Det er første gang på førti år at en pave velger å feire Kristi legemsfest utenfor Roma sentrum. I 1968 feiret pave Paul VI Kristi legemsfest nettopp i Ostia.

Evangelieteksten var fra Markusevangeliet:

På den første dagen i de usyrede brøds høytid, da påskelammet ble slaktet, spurte disiplene ham: «Hvor vil du vi skal gå og gjøre i stand så du kan holde påskemåltid?» Da sendte han to av disiplene sine av sted og sa til dem: «Gå inn i byen! Der vil en mann som bærer en vannkrukke, møte dere. Følg etter ham, og der han går inn, skal dere si til eieren av huset: ‘Mesteren spør: Hvor er rommet der jeg kan holde påskemåltid med disiplene mine?’ Da skal han vise dere et stort rom ovenpå, gjort ferdig med tepper og puter. Der skal dere stelle i stand for oss.» Disiplene gikk da av sted og kom inn i byen. De fant det slik som han hadde sagt, og de gjorde i stand påskemåltidet … (Les hele i Bibel 2011)

Her følger hele prekenen:

Forberedelsene til påskemåltidet

I den evangelieteksten som vi har hørt blir det fortalt om påskemåltidet, men overraskende nok vies det mer oppmerksomhet til forberedelsene enn til selve måltidet. Det er snakk om å «gjøre i stand» og «stelle i stand». For eksempel spør disiplene: «Hvor vil du vi skal gå og gjøre i stand så du kan holde påskemåltid?» (Mark 14,12). Jesus gir dem presise instruksjoner og sender dem av sted for å gjøre i stand, og de finner «et stort rom ovenpå, gjort ferdig med tepper og puter» (vers 15). Disiplene går av sted for å gjøre i stand, men Herren hadde allerede gjort i stand.

Jesus gjør i stand og ber oss delta i forberedelsene

Noe lignende skjer etter oppstandelsen, når Jesus viser seg for disiplene for tredje gang: Mens de fisker, venter han på dem på stranden og gjør allerede da i stand brød og fisk til dem. Men han ber også dem om å ta med seg litt av den fisken som de nettopp har fått og som han selv hadde sagt hvordan de kunne få tak i (jf. ). Også her steller Jesus i stand på forhånd og ber disiplene sine om å samarbeide. En annen gang, like før påsken, hadde Jesus sagt til dem: «Jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere […] så dere skal være der jeg er» (). Det er Jesus som gjør i stand, selv om den samme Jesus med sterke formaninger og lignelser før sin påske ba oss gjøre oss i stand og være forberedt (jf. ; ).

Jesus gjør i stand et sted og en føde

Så Jesus gjør i stand for oss og ber også oss om å gjøre i stand. Hva er det han gjør i stand til oss? Et sted og en føde. Et sted som er meget verdigere enn det store rommet «gjort ferdig med tepper og puter» i evangeliet. Det er det store og romslige huset her nede, Kirken, der det er og bør være plass til alle. Men han har også reservert et sted der oppe, i paradiset, for at vi skal kunne være sammen med ham og hverandre for alltid. I tillegg til stedet gjør han også i stand en føde til oss, et brød som er han selv: «Ta imot, dette er min kropp» (Mark 14,22). Disse to gavene, stedet og føden, er det vi trenger for å leve. De er det vår definitive kost og losji. Vi får begge i eukaristien.

Eukaristien forbereder både stedet her nede og stedet der oppe

Jesus gjør i stand et sted til oss her nede, for eukaristien er Kirkens bankende hjerte, den føder den stadig på ny, den samler Kirken og gir den styrke. Men eukaristien forbereder også et sted til oss der oppe, i evigheten, for den er himmelbrødet. Den kommer derfra, den er den eneste materien på denne jorden som virkelig smaker av evighet. Den er fremtidens brød, som allerede nå lar oss få en forsmak på en fremtid som er uendelig mye større enn det beste vi kan håpe på. Det er brødet som innfrir våre største forventninger og gir næring til våre vakreste drømmer. Med ett ord er det pantet på det evige liv: ikke bare et løfte, men et pant, altså et konkret forskudd på det som vil bli vårt. Eukaristien er vår «paradisreservasjon»; den er Jesus selv, vandringsbrødet på vår vandring mot det salige livet som aldri vil ta slutt.

Eukaristien nærer oss med kjærlighet

I den vigslede hostien bereder Jesus ikke bare stedet til oss, men også føden, næringen. I livet trenger vi stadig å nære oss, ikke bare av mat, men også av prosjekter og gode følelser, ønsker og håp. Vi er sultne på kjærlighet. Men selv de mest kjærkomne komplimenter, den fineste gaver og den mest avanserte teknologi er ikke nok, vi blir aldri ordentlig mette av dem. Eukaristien er et enkelt næringsmiddel, slik brød er, men den eneste som metter, for det fins ikke større kjærlighet. Der møter vi virkelig Jesus, vi deler hans liv og føler hans kjærlighet; der kan du erfare at han døde og stod opp for deg. Og når du tilber Jesus i eukaristien mottar du Den hellige ånd av ham og finner fred og glede. Kjære brødre og søstre, la oss velge livets føde: La oss sette messen på første plass, la oss i våre fellesskap gjenoppdage eukaristisk tilbedelse! La oss be om den nåde å være forslukne på Gud, aldri få nok av å ta imot det som han gjør i stand til oss.

Også vi må gjøre i stand

Men Jesus ber oss i dag, likesom disiplene den gang, om å gjøre i stand. La oss likesom disiplene spørre ham: «Hvor vil du vi skal gå og gjøre i stand?». Hvor: Jesus foretrekker ikke eksklusive og ekskluderende steder. Han oppsøker steder dit kjærligheten ennå ikke er nådd fram, steder uberørte av håpet. Til disse ubekvemme stedene ønsker han å dra, og han ber oss om å ta oss av forberedelsene. Mange mennesker har ikke noe skikkelig sted å bo og ikke noe å spise! Vi kjenner alle ensomme, lidende og trengende mennesker: De er forlatte tabernakler. Vi som mottar kost og losji av Jesus er her for å gjøre i stand et sted og føde til disse svakere søsknene. Han ble brutt brød for oss; han ber oss om å gi oss til de andre, om ikke lenger å leve for oss selv, men for hverandre. Da lever man eukaristisk: Ved å øse ut i verden den kjærligheten som vi henter fra Herrens legeme. Eukaristien blir omsatt til liv når jeg blir til du.

Vekk med alt som tynger og stenger

I evangeliet står det også at da disiplene «kom inn i byen» gjorde de i stand. Også i dag kaller Herren oss til å gjøre i stand til hans komme; ikke ved å bli stående utenfor våre byer, men ved å gå inn i dem. Også inn i denne byen. Navnet «Ostia» [kommer av «munning»] får oss til å tenke på en inngang eller dør. Herre, hvilke dører ønsker du at vi skal åpne for deg her? Hvilke porter er det vi skal sette på vidt gap, hvilke stengsler må vi komme forbi? Jesus ønsker at likegyldighetens og fordølgelsens [fordølgelse: ] murer blir revet, at maktmisbrukets og arrogansens gitre blir rykket opp, og at rettferdighetens, anstendighetens og lovlighetens veier blir åpnet. De lange strendene i denne byen minner oss om hvor skjønt det er å åpne seg og legge ut på dypet (jf. ). Men for å gjøre det må de knutene som holder oss fortøyet til frykten og undertrykkelsen blir løst. Eukaristien inviterer oss til å la oss rive med av Jesu bølge, til ikke å bli sittende på stranden med vår tunge ballast og vente på at et eller annet skal dukke opp, men fritt og modig seile ut sammen.

Kom Herre, la oss bringe deg

Til slutt i evangelieteksten står det at «da [disiplene] hadde sunget lovsangen, gikk de ut» (vers 26). Når messen er slutt, vil også vi gå ut. Vi vil gå sammen med Jesus, som vil dra igjennom gatene i denne byen. Han ønsker å bo iblant dere. Han ønsker å være med på det som skjer, gå inn i hjemmene, tilby sin befriende barmhjertighet, velsigne og trøste. Dere har hatt vonde opplevelser; Herren ønsker å være nær dere. La oss åpne dørene for ham og si:
Kom Herre, og besøk oss.
Vi tar imot deg i våre hjerter,
i våre familier, i vår by.
Takk for at du gjør i stand livets føde
og et sted i ditt Rike.
La oss aktivt være med og stelle i stand,
la oss fulle av glede bringe deg, som er livet
og slik bringe brorskap, rettferdighet og fred
ut i våre gater.
Amen.